Kjære alle journalister!

fredag 10. september 2010

Jeg behøver virkelig ikke å vite om en eller annen flat-earth-society-neandertalerprest brenner Koranen i USA. En ekte seier for verden hadde vært om det virkelig ikke var av interesse for mediene å rapportere om denne saken. Hatefulle minoriteter kommer alltid til å finnes, men å sette av plass i offentligheten til at de kan tale sin sak er med på å legitimere deres syn ovenfor enklete andre potensielle muslimhatere. Enda værre er det at det forventes av vestlige muslimer at de skal se sin egen religion og kultur atter en gang tråkkes og spyttes på, for deretter å bli smurt ut i skam på alle verdens forsider. Bokbrenning har historisk sett blitt begått av diktaturer med formål om sensur, og i vestlig kontekst har det vekket svært dårlige assossiasjoner i etterkant av Nazi-Tysklands aksjoner i 1933. Før var det jødene som var det var legitimt å klandre for verdens ulykke. Nå, som vi alle tenker på konsentrasjonsleirene med skam og avsky, står vi samtidig og ser på mens muslimene utsettes for liknende overgrep. Svartmalingen av islam som religion og av muslimer selv har en klar parallell i historien. Den gradvise dehumaniseringen av muslimer er ment til å gjøre oss andre følelsesløse ovenfor overgrepene de utsettes for, enten det er urettferdig omtale i mediene eller grove brudd på menneskerettighetene i Guantanamo Bay. Internett , mobiltelefonen, Lady Gaga, engangsbleier, Desperate Housewives, Ipoden og plasmaskjermen har ikke ført verden frem et skritt i menneske(lig)hetens navn. Om vi leser Øverland idag ser det ut som om han skriver om nåtiden!




Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

Dagens rute!

fredag 3. september 2010

University Website

Alle som har irritert seg over UIO sine nettsider må sette pris på denne. Flere gøye nerdeting finner du på XKCD sine nettsider!

Den rotløse kulturen

fredag 27. august 2010

Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen, begge representanter for Oslo FrP, publiserte nylig en kronikk i Aftenposten der de anklager AP for å dolke norsk kultur i ryggen ved å erstatte den med flerkultur, definert som rotløshet satt i system, angivelig en sosialdemokratisk drøm fra Disneyland.

Man forstår det på kronikkforfatterene at flerkultur er noe annet enn norsk kultur, en slags tvangstrøye som skal bytte ut det som er norskt. Fler betyr to eller mer, og begrepet flerkultur foreslår derfor at mange kulturer lever side om side, uten å eliminere hverandre. Å opprettholde en kultur med respekt for andre kulturer innebærer i seg selv et samarbeid en felles verdi. På den måten utgjør alle kulturene også en felles kultur som vi ønsker i Norge, flerkultur. At dette skulle utgjøre noen trussel mot norsk kultur stiller jeg meg uforstående til. Når vi ser på felles verdier er det usannsylig at man noengang blir enige om alt. Jeg vil jo av FrP kvalifisere som norsk (selv om jeg har en tipp tipp svenske i slektstreet mitt et sted) men vil neppe assosieres kulturelt med dem. Den samme avgrunnen som finnes mellom mitt og f.eks Siv Jensens verdisyn, kan også finnes mellom en nordmann og en innvandrer, men da er det plutselig noe FrP kan bruke politisk som en trussel mot norsk kulturs fremtid. Rasende konflikt og samfunnsdebbatt er ikke noe nytt i Norge, et velkjent eksempel er Wergeland og Welhaven som hatet hverandre som pesten, men ingen av dem fikk lov til å forsøke å fjerne den andre fra den norske kulturen fordet.

Å omtale norsk invandringspolitikk som et flerkulturelt eksperiment fra Arbeiderpartiet er latterlig. Det finnes ingen gal vitenskapsmann i en kjeller på Youngstorvet som bruker hele Norge som laboratorium. Verden er inne i en epoke av globalisering. Alle vestlige land opplever innvandring fra Sør, enten den er lovlig eller ulovlig, om det er arbeidsinnvandring, familiegjenforening eller flyktninger som søker trygghet fra kuler og krutt, voldtekt, forfølgelse, drap og tortur. Om innvandringspolitikken ikke er bærekraftig er det et utfall av mangel på integrerende tilbud på et bredt politisk plan. Både språkopplæring og kulturinnføring er viktig, men integrering foregår på alle arenaer i samfunnet. Derfor må vi bruke midler på å satse på tiltak på arbeidsplasser, på bolimarkedet, i skoleverket osv. Segregering er utfallet av at integreringen har fungert for dårlig på en eller flere av disse arenaene.

Norge kommer ikke til å kunne håndtere sin egen demografiske utvikling uten innvandring; Vi har for mange kommende pensjonister, og for få som utdanner seg til å jobbe med dem, til at vi kan la være å ta inn innvandrere. Det er nettopp det som gjør satsingen på å håndtere nærværet av flere kulturer viktig. I FrPske ører høres det ut som om dette skal fortrenge vår egen norske kultur, når det i realiteten handler om å legge tilrette for nærværet av annen kultur også.

Tybring-Gjedde og Andersen tar feil, den negative kulturutviklingen i Norge er ikke på grunn av innvandring eller Arbeiderpartiet. Den er forårsaket blant annet av FrP som svartmaler islam, muslimer og innvandrere generelt, og en ansvarsfraskrivende presse som gladelig bruker negative representasjoner av innvandrere for å selge noen tusen aviser ekstra. Splitt og hersk er FrPs tydelige taktikk, og de burde skamme seg de som hjelper dem med å forringe samfunnet på den måten.

Den faktiske rotløsheten i vårt samfunn er forårsaket av overindividualisering. Jeg ditt og jeg datt, meg, meg, MEG! En total mangel på samfunnsånd og fellesskapsverdier er med på å forringe samfunnet vi er en del av. Jeg er sikker på at fremmedgjøringen og rotløsheten hos mange øker i takt med at alt plutselig handler om billig bensin, tobakk og alkohol. Når individet er størst og verden spinner rundt den enklelte så forsvinner også troen på noe som er større enn seg selv. Min persolige rett til å legge varmekabler i oppkjørselen, fordi jeg heller vil sitte inne i varmen og se Paradise Hotel enn å måke slik man måtte i gamledager, overskygger Gud eller Felleskapet. Det er ikke plass til noen av delene i det konsumerende individets borg av umiddelbar tilfredsstillelse.

Jeg ser ikke så mye Disney i venstresidens invitasjon til innvandrergrupper om å delta i den norske dugnaden for å skape et samfunn som inkluderer alle. Amerikansk konsumideologi og individualisme er heller en pakke som følger med plastikkliberalismen til Siv&co. Ingen kommer til å slutte å spille haringfele eller danse i leikaringen på grunn av økt integrering, kanskje heller om, gud forby, FrP kommer til makta og slakter kulturbudsjettene landet over.

Byssan lull...

fredag 20. august 2010

Uffda, stakkars dere, alle potensielle FrPvelgere, har de stygge, slemme sosialistene skremt dere med løgnene sine om menneskeskapte klimaendringer? Har de gjentatt seg til det kjedsommelige, fantasiløse som de er? Har du kanskje begynt å ta løgnene deres for sannhet du også? Har alle forskerne med de innviklede og truende teoriene sine begynt å dyrke en liten frykt for at du må gi slipp på Hummern din og ta bussen istedet?

Da kan du ta det helt med ro! Mette Hanekamhaug gir deg nemlig sannheten her. Hun har nemlig avslørt ved inspirasjon av lynet at det hele er en skrøne sosialistene har kokt ihop fordi de egentlig er redde for tordenvær - akkurat som alle vi andre kan være også. Det er nemlig ikke noe uvanlig å være redd når man våkner av lyn og torden, det kan vi alle oppleve, men vi må bevare fatningen og ikke finne på sånt tull som at vi helt unødvendig må jekke ned levestandarden vår for å sikre planetens framtid.

Kjære Pus

fredag 6. august 2010

Bernhard sier at du er i kattehimmelen nå, og at der er det massevis av allergikere tilgjengelige til enhver tid slik at du kan plage dem når det passer deg. Utenom allergikere (som det helt sikkert er der også) tror jeg det er masse småfugl som du kan jakte på, den god del mus og mange vennlige fang du kan legge deg i når du vil ha kos. Dessuten er det bestandig sommer der og dørene står alltid åpne sånn at du kan være ute eller inne når du selv vil.

Du har vært hjemme i huset mitt i seksten år. Det er to tredjedeler av livet mitt, det. Det kommer alltid til å mangle noe der fra nå av. Skålen på kjøkkengulvet kommer ikke til å stå der neste gang jeg kommer hjem. Blikket mitt kommer automatisk til å søke deg i en av stolene eller på hattehylla i garderoben.

Så mye du rakk å utvikle personligheten din i løpet av livet. Da du var liten ville du bare leke eller jakte og en sjelden gang kose – men bare med de voksne. Ved nærmere ettertanke er det ikke så rart at du ikke hadde noe særlig tillit til barn. Jeg ville jo helst bare dulle med deg og det var selvsagt ikke av interesse. Per var for liten til å være varsom med deg og ikke minst finnes det en horde av historier om hvordan Håkon jaktet på deg med formålet om å lage kattesuppe. Jeg husker en periode jeg ikke orket å ha på meg noe annet enn olabukser på grunn av dine dagelige angrep på forbipasserende legger på vei bort til frokostbordet. Et sort glimt i øyekroken, to sett klør låst fast til buksebenet og to bakbein som krakilsk sparket løs på ”byttet” sitt. Jeg tror i grunn det var jaktinstinktet ditt som ga deg et langt liv. En sommerdag telte jeg at du spiste fire spurver. Du har neppe veid mer enn to-tre kilo noen gang, men appetitten din var upåklagelig, dog var du kresen. Mus hadde du ikke sansen for annet enn til jakt, så de ble gitt i gave til oss andre i familien. Nam nam!

Tenk så mange netter du ble kastet ut av mamma og pappa og så mange netter jeg slapp deg inn vinduet mitt (gjerne når det regnet) så du kunne sove på dyna mi – alltid i fotenden. Og alltid skulle du ut av rommet mitt i femtiden om morgenen. Du kunne kunsten å vekke meg bedre en noen annen.

Tiden roet ned lekingen til alle dorullers lettelse, men jaktingen på fugl bestod lenge etter det. Jeg tviler på at det er skjærer i kattehimmelen, forresten. Skærene var alltid fæle med deg, men de andre fuglene tok du rotta på. Naboen måtte feste en ring av hønsenetting på trestammen i hagen sin fordi du til stadighet forsynte deg av de små pip-pipene i fuglekassa. For ikke å snakke om det ukjente antallet akvariefisk du slukte levende. Og jeg som ikke kunne fatte hvor de ble av alle sammen – inntil jeg ferska deg i å drikke vann fra akvariet. Bevegelsen i overflaten fikk de dumme fiskene til å tro at det var mating på gang og tåpelige som de var svømte de rett inn i munnen din. Snakk om luksus!

På dine eldre dager ble du en engstelig og kjeftete gammel frøken. Hadde du vært menneske ville du hatt paraply (enten det regnet eller ikke) og en hatt med fjær i. Vi fikk alle høre din hjertens mening om hvor dårlig gjort det var å la deg være så mye alene. Vi hadde alle dårlig samvittighet for det fra før, men du gjorde det litt ekstra hjerteskjærende.

Jeg fant ingen bilder av deg på dataen min, så det mest dekkende jeg kunne finne på nettet var tegninger av Gubben og Katten. Pappa har alltid likt de bøkene, kanskje nettopp med tanke på dine påfunn og forholdet dere i mellom. Noen ganger var det jo bare dere to der hjemme. Og jeg tviler ikke på at dere koste dere iblant med litt god mat og kanskje også den gamle sveivegrammofonen pappa har stående.

Det er så trist at du er vekk, men jeg er veldig glad for at du var her så lenge som du var. Siste gang jeg holdt deg gravde jeg ansiktet mitt ned i pelsen din, sånn som jeg pleier, også sa jeg til Bernhard at ingen annen katt i hele verden har akkurat den lukten. Her jeg sitter nå vet jeg akkurat hvordan den lukten var og jeg håper aldri at jeg glemmer den. Jeg håper at jeg blir gammel og møter på en annen katt og at jeg kan fortelle den om deg. Når jeg dør vil jeg til kattehimmelen - i allefall vil jeg en tur innom og se deg igjen. Du får kose deg med å plage allergikerne imens!

Masa Critica

onsdag 7. april 2010

Den første søndagen i måneden arrangeres Masa Critica i Buenos Aires. Det er omtrent samme konsept som Sykkel i sentrum i Oslo. Byens ivrige syklister samles for å okkupere litt gateplass, dra på tur og slå et slag for sykkelens plass i trafikken. Ved hjelp av et sykkelhjul med lapper med stedsnavn i eikene ble det bestemt at vi skulle sykle mot Liniers denne søndagen. Vi satte avsted ved godt mot i et overraskende bedagelig tempo og med et og annet jubelrop eller slagord, gjerne som en direkte følge av tutende bilister, f.eks "Bici sí, auto no!". Vi syklet i en times tid før vi stanset i en park for å ta pause. Ettersom dette var den første skikkelige høstdagen i Buenos Aires begynte jeg, to gensere og skinnjakke til tross, å hutre mot vinden. I tillegg var jeg godt utenfor kartet mitt sin grense. De som kjenner meg godt vet at jeg får litt spader av å ikke helt vite hvor jeg er! Jeg tok turen tilbake mot sentrum sammen med en del andre fra kurset mitt, og rakk inn i kjent farvann innen det ble mørkt. Deretter bar det rett på tangotrening der jeg ble møtt med gode venner, bra stemning, rødvin og kinamat. Supersøndag!

Fotball i Villa 31

søndag 4. april 2010

Her er en video av fotballutflukten vi hadde til Villa 31 som er et slumområde midt i hjertet av Buenos Aires. De som ville (meg inkludert) fikk spille fotball sammen med et jentelag derfra. Heldigvis blandet de lagene - hvis ikke hadde de antakelig grusa oss! Vi hadde en strålende dag der, og jeg hadde pådratt meg en jevn og fin brunfarge mot slutten av dagen som bestod av støv klistret til solkremen på huden min. Jeg er som kjent ikke verdens mest fotballinteresserte, men å spille er alltid gøy, talentløsheten til tross!

Kvinnedagen

fredag 12. mars 2010

For første gang i mitt liv har jeg gått i tog på kvinnedagen. Dagen begynte som en hvilken som helst annen mandag her i Buenos Aires. Samme frokost, samme kaffe, samme mengde kommentarer slengt etter oss på vei til universitetet, samme stopp innom butikken for å kjøpe kjeks og vann. Forandringen var først tydelig idet vi hastet inn på fakultetet for å nå forelesningen vår. Siden fredagen hadde veggene druknet i plakater vi ikke rakk å stotre oss igjennom og slå opp hvert femte ord i miniparløren for å forstå. Med et par flyers om valg av ny dekan i hendene tok vi heisen opp for å nå seminaret vårt og ikke før vi var på vei ut etter seminar, lunsj og forelesning traff vi på Sarah og Hanna som hadde oppdaget at i dag var det et protesttog i anledning kvinnedagen.

Tilfeldighetene ville ha det til at semesterstart på den sydlige halvkule korresponderte med Día Internacional de la Mujer, noe som ga oss en tydelig demonstrasjon på at våre argentinske medstudenter er noen hakk mer engasjerte og dedikerte enn vi fra bortskjemtland er. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at vi har det ganske fint både i Norge og Sverige. Med fare for å tråkke på noen tær vil jeg påstå at den norske kvinnebevegelsen sliter med å samle seg om både fornuftige og felles mål. Sekstimersdag med full lønnskompensasjon? Brenning av hijab? Jeg er verken interessert i å ballesparke Norges bruttonasjonalprodukt eller i å skape større kulturell avstand og øke konfliktnivået mellom nordmenn og muslimer. Hovedparolene i Argentina er "Legalisering av abort" og "stopp machokulturen - vi er ikke seksuelle objekter" - begge er saker jeg helhjertet kan stille meg bak og som jeg ser behovet for å sette på dagsorden. Under bildene, som av en eller annen festlig grunn har blitt lagt inn baklengs, følger en utfyllende artikkel om mitt ståsted.

May viser kampånd!

Toget endte på Plaza de Mayo

Las Rojas satte tydelige spor på byen underveis

Vi satte i gang toget ved solnedgang

Idun, Sarah og Hanna venter på at toget skal begynne.

Idun foran Congreso.

Abort

Da vi fortalte til seminarlederen vår at vi hadde gått i tog på kvinnedagen kom abortdiskusjonen opp. Ikke før nå har jeg egentlig tatt inn over meg den enorme normative makten som ligger i lovgivningen i et land. Læreninnen vår ser alle problemene ved abortforbudet og hvordan kvinner, spesielt tenåringer og voldtektsutsatte rammes av ikke å ha muligheten til å bestemme om de skal bli mødre eller ikke. Likevel er verdien hun setter høyest retten til liv for den som ikke kan velge selv. Jeg tror at en normann som har det samme verdisynet, som ser de samme etiske problemene for alle partene ved en abort likevel ville tippet over på motsatt side og ønsket at lovgivningen skulle gi rom for muligheten til å ta abort. I mitt perspektiv er den parten som ikke kan velge den tretten år gamle jenta som er gravid etter å ha blitt voldtatt av stefaren sin. Hun får ikke lov til å ta abort i dette landet. Jeg tar overhodet ikke lett på abort og tror det må være et av de vanskligste valgene en jente noen gang må stå ovenfor. Selv tror jeg ikke at jeg kunne gjort det. Jeg kunne ikke ha stått for at det ville vært den rette tingen å gjøre fordi jeg vet at jeg ville vært i stand til å håndtere det å få et barn. For meg er det absurd å forvente av en trettenåring å gå gjennom en graviditet kroppen ikke er klar for, å bli mor for et barn man ikke har forutsetning for å kunne forsørge, og ikke minst å gi opp håpet for en framtid med en ungdomstid, en utdanning, en trygg jobb, en sunn familie som er etablert på riktig tidspunkt. Det er ingen tvil om at mange aborter i Norge blir utført på det jeg ville bedømt som umoralsk grunnlag - likevel vil jeg kjempe for alle kvinners rett til å ta det valget. For de gangene abort er det riktige er det helt avgjørende at muligheten er der. Det er som ytringsfriheten - det er et prinsipp. Jeg kan hate det du mener, men likevel forsvare din rett til å mene det. I Argentina er det de fattige kvinnene som er taperne. Er du rik og blir gravid på et kjipt tidspunkt tar du en svipptur til Uruguay, så er problemet løst. Den halvdelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen derimot har ikke den muligheten og har i samme vending enda mindre sannsynlighet for å bryte ut av fattigdommen.

Machokultur

Når bebatten om machokultur dukker opp hører man ofte fra både menn og kvinner at det bare er hyggelig å få komplimenter, og at det er ment vel. Uten å hevde at det nøvvendigvis alltid er ment stygt, vil jeg gjerne utfordre det ståstedet. Det går ikke en eneste dag her nede uten at jeg får ropt bemerkninger etter meg. Eldre menn har en tendens til å gjøre en konkurranse ut av å være så kreativ og poetisk som mulig, mens de yngre guttene holder seg til bemerkninger av enklere art. Mange av tingene som blir sagt får jeg ikke med meg fordi jeg ikke snakker språket bra nok, og de aller fleste bemerkningene forsøker jeg heller ikke å høre hva er. Grunnen til det er at min reaksjon er det det fiskes etter. Når du får en kommentar på gata blir du i praksis testet for om du er billig eller ikke. Det har ingenting med meg eller mitt utseende å gjøre. Jeg er ung, mellomblond og jente og dermed har en hvilkensomhelst mann i dette landet rett til å stille meg ovenfor horetesten når det måtte passe dem. Om jeg føler meg skikkelig dritt en dag og bestemmer meg for å gå i joggis til butikken er jeg, enten jeg vil det eller ikke, et vandrende utstillingsvindu. Enda en kjip konsekvens er at uansett om en kommentar er aldri så hyggelig står ikke jeg i posisjon til å ha kontroll over situasjonen. Dersom jeg kommer til skade for å se på mennesket som nettopp snakket til meg kan situasjonen snu og bli veldig ubehagelig, for eksempel ved at bemerkningene blir grovere. For det første er det en ubekvem situasjon å havne i, og for det andre kan det føles truende. Dette er symptomer på en veldig skjev maktbalanse mellom menn og kvinner og det anerkjennes knapt at det er et problem her nede, bortsett fra på kvinnedagen.

Et mirakel!

torsdag 11. mars 2010

There can be miracles when you believe, though hope is frail it’s hard to kill. Who knows what miracaau-hauuuuule you can achieve - when you beliiiiiiive - somehow you will... you will when you believe! Nei? Fremdeles ikke? Enten er du for ung eller så er du for gammel. Her kan du friske opp minnet ditt.

Egentlig var det vel ikke den sterke troen min, men shiftkanappen godt planta i retning av jordens magnetfelt som gjorde trikset. Bloggtørken har nemlig handlet om litt mer enn luksusproblemet mitt: for mye å gjøre og for liten tid å fortelle om det på. Dataen min bestemte seg nemlig for å ta ut litt ferie, og dermed ble min normale tid foran maskinen - rett før jeg skal legge meg forskyvet til internettcafeer på dagtid. Umulig å få gjort så mange ting på den tiden. Sjekke facebook og mail og skyping med Bernhard ble fort prioritert, og bloggen havnet i andre rekke. Jeg tviler sterkt på at det hele har vært en lidelse for massene der ute ettersom bloggen min kun har et titalls lesere!

Uansett - jeg er tilbake med circa 20 klare blogginnlegg inni hodet mitt som antakelig ikke blir realisert. Kanskje finner jeg på noe sprell, legger ut flere bilder, gjør en og annen bokanmeldelse (ja, Christine, du leste riktig!), rapporterer fra Villa 31 som er Buenos Aires svar på favelaen eller oppdaterer dere på tangodansingen min. Planene er mange, tiden er fremdeles knapp - vamos a ver!

Jeg vil med dette uttrykke en hyllest ovenfor min fantastiske kjæreste Bernhard som med sine internettsøkeskills fant shifttrikset. I tillegg må Christine æres for å ha tipset om å bytte bakgrunnsbilde - det er byttet og omstart i normal oppstartsmodus gikk bra! Hurra!

Now put your hands up!

lørdag 13. februar 2010

Planene var lagt, tidsskjemaet usannsynlig og jeg hadde ikke noe å ha på meg. Jakten på en minibank, en veske og et skjørt gikk i marsjtempo. Etter en kort tur hjemom gikk ferden mot Pallermo. Etter at taxisjåføren tilslutt måtte medgi at jeg skulle dit jeg skulle, fikk jeg en privattime i stygge ord som han mente kom til nytte i Buenos Aires. Ida og Stian hadde laget god mat, argentinsk biff som seg hør og bør, til min og Ida Schages store glede. Etter denne mistenkelig tidlige middagen småtrippet vi ut i en taxi mens vi avledet Schages oppmerksomhet om hvor vi skulle. Den tjue minutters bilturen ble til en time og tjue minutter. Og da vi endelig kom fram hørte vi at det dundret i høytallere og alle rundt oss småsprang mot inngangene. Schage var fremdeles ikke helt sikker på hva som foregikk og så aller mest fortumlet ut da hun fikk stukket sin billett til Beyoncékonserten i hånda. Plassene våre var gnaske langt framme på siden og vi oppdaget til vår store lykke at vi hadde god plass rundt oss. Hvis ikke kunne det hele ha blitt en heller klam affære ettersom det var tretti grader og lummert.

Konserten var fantastisk flott! Beyoncé ga en strålende opptreden – velkoreografert danseshow, mye bruk av film, god kontakt med publikum og ikke minst en imponerende sangstemme. Synging med fra publikum var litt labert, men det tipper jeg skyldes at argentinerne ikke kan tekstene så godt, det var nemlig flere som stemte i da hun begynte å synge på spansk. Til tross for at jeg ikke har høre på Beyoncé så ofte var det overraskende mange av sangene jeg kunne, i tillegg overrasket hun med å synge en snutt fra Alanis Morrisettes ”You Ought To Know” midt under ”If I Were A Boy”. Et av høydepunktene på skjermen var blant annet noen opptak fra barndommen, der Beyoncé filmet i profil danser og der den andre halvdelen av skjermbildet var live slik at hun danser med seg selv som barn på skjermen. Et annet var en sammensatt video av youtubevideoer der alle tenkelige folk danser til ”All The Single Ladies” – til og med et klipp av Barack Obama som holder opp hånden og snur den fram og tilbake!

Konserten var helt topp! Og selv ikke to timers leting etter taxi eller alle gnagsårs mor –på begge helene – kan ødelegge minnet om en glimrende konsert. Flaks med været hadde vi óg – tre timer senere var det lyn, torden og silregn.

Matesito?

søndag 7. februar 2010

I dag har jeg prøvd å drikke mate for første gang. Mate er en form for bitter te som er laget av tørkede blader fra yerbaplanten. Lagingen, serveringen og drikkingen av den er veldig tradisjonsrik og har uhyre mange regler som er vanskelige å holde styr på. En person har rollen som cebador. Han/hun har en kopp med et metallsugerør i og lager mate til de andre som er tilstede. En god cebador har alltid med seg en kopp, sørger for at de serverte drikker opp fort nok til at han kan servere de andre som er tilstede også. Mate lages forskjellig fra sted til sted. Noen har kaffe i, flere bruker sukker. Nord i Argentina trekker de yerbabladene i kaldt vann, i Uruguay trekker de maté i appelsinjuice. Noen yerbablandinger i butikken har appelsinskall i. Variasjonene er utallige og reglene er enda mer kompliserte. Følgende har jeg fått med meg:

1. Det er ufattelig uhøflig å takke nei til Mate.

2. Du skal drikke opp hele koppen du får servert - selv om du ikke liker den.

3. Det er ikke lov til å flytte på sugerøret du drikker den gjennom.

4. Ikke si takk når du gir koppen fra deg igjen, da får du ikke mer (akk og ve!).

5. Ikke sug så hardt at du tetter sugerøret - det betyr uhell i kjærlighet.

Smaksopplevelsen var ikke helt det jeg hadde ventet. Koppen fyles halvveis opp med yerbablanding og det er ikke så mye vann det er plass til. Nok til et par munnfuller. Det sier kanskje seg selv at det blir sterkt. Jeg følte at jeg drakk konsentrert avkok av kaninbur. Ja, du leste riktig, kaninbur. Høy+kaninbæsj+treverk+kraftfôr=mate. Likevel klarte jeg å presse i meg alt i koppen - tre ganger! Nå gjenstår det å se om jeg kommer til å få kaffeskjelven eller ikke. Selv om den ikke inneholder koffein har den et virkestoff som heter matein som har liknende effekt. Skal visstnok være fin å bruke i sammenheng med studier. Rapport følger!

All by my seeeeelf - don’t wannebe... all by myseee-e-e-e-e-elf!

tirsdag 2. februar 2010

Beklager bloggpausen, men her skjer det mye på en gang. Blogging krever tid og overskudd, og ikke alle erfaringene den siste uken har skjenket meg noen av delene egentlig.

Bernhard har reist hjem og jeg er ute i den store verden helt alene. Vel, alene er vel ikke helt korrekt ettersom jeg bor i et studenthus med et titalls andre nordmenn og svensker. I kveld kommer en hel hærskare - tror vi. Så langt har jeg fått pratet litt med alle og funnet ut at dette er mennesker som det kommer til å bli fint å studere sammen med. Alle er på forskjellig spansknivå og etter at jeg har tatt en titt på læringsmålene for spanskboka vår ser jeg at forspranget mitt er lite - her leker vi ikke spanskkurs! Kvanta kåsta sarvesa pårr favår er rett og slett ikke nok (tro det eller ei!). Men nå tar jeg det i mitt tempo foreløpig, så får hardpuggingen komme etterhvert som undervisningen begynner neste uke. Den tid, den glede!

Dagene benyttes til å skravle, lese litt, handle, finne bøker, stikkontaktutløp og andre nyttige ting. På kveldene sitter vi på takterrassen og prater. Alt er opp-ned her - til og med månen! Den har nettopp vært full, men tar av på "feil side". Sola står i nord midt på dagen og stjernene beveger seg i motsatt retning over himmelhvelvingen. Været er varmere enn det pleier, selv om det er midt på sommeren nå. Det har vært mellom 32 og 37 grader, men de siste dagene har det regnet - endelig! Vi har ikke aircondition i huset, bare takvifter, derfor er det behagelig med litt skydekke. Foreløpig sover jeg alene på et firemannsrom. Jeg våkner relativt tidlig av varmen og lyder utenfra, men det er egentlig bare deilig. Jeg kjenner veldig godt at jeg har behov for mindre søvn fordi overgangen fra vinter til sommer var så brå.

De siste dagene har jeg sendt en del mailer til mennesker på SV-fakultetet som jeg trodde var ansatt for å hjelpe meg - ikke for å sende meg mail med løgner om at de ikke er i posisjon til å hjelpe meg med det jeg trenger og at jeg desverre må kontakte noen andre, for så bli sendt fram og tilbake og til slutt få beskjed om at nå har desverre fristen gått ut. Er jeg bitter? Visst faen. Men nå har jeg bestemt meg for å finne meg i byråkratiinfernoet og atter en gang risikere å forsinke utdanningen min fordi systemet ikke er laget sånn at problemer kan løses på forespørsel. Og er jeg heldig blir jeg kanskje yrkesaktiv i midten av trettiåra en gang, med adresse i Vaterlandsparken, i pappesken under det største treet med søppelsekkterasse og flaggstang laget av en brukket politiradioantenne og en plastpose fra Nille. Christine - du burde informere om fremtidsutsiktene ved utdanningen min på skoleturné! ;)

Et knippe bilder

mandag 25. januar 2010

I dag fikk vi tak i en minnekortleser sånn at vi kunne laste opp bildene vi har tatt på dataen - så her er et utvalg av fine øyeblikk de siste dagene :)

Bernhard med nye solbriller og steinovnsbakt pizza på vei.

Jeg har funnet redningen fra mitt miserable liv: "Ser" lover meg større pupper, smalere midje, en haug med nye bestevenninner, god sangstemme og tonnevis av oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Løp og kjøp!

Ja, jeg skammer meg - vi gikk på Hooters!

Bernhard vandrer blant de døde...

Vi tok en siesta med tapas i skyggen - god rødvin.

En grønn by - jeg har funnet mange steder jeg vil bo!

Sjarmerende mur i deilig vær :)

En samling antikke fyrstikkesker på loppemarkedet i San Telmo.

Bernhard er pilot!

Mari i lekeflyet på Gardermoen.

Foodgasm!

I går kveld la vi omsider ut på det Argentinske mateventyret. Bernhard hadde som formål å spise en hel okse, mens mine ambisjoner var å innta en kalv. Vi fikk assistanse i resepsjonen på hotellet til å finne et Steakhouse i nærheten. Vi kledte oss pent for anledningen og spaserte skrubbsultne de tre kvartalene bort til vår utvalgte restaurant, Piegari.

Alle vet at det ikke er så lurt å gå og handle på tom mage, men viser seg at det heller ikke er så lurt å bestille forrett og hovedrett på en gang på tom mave! Bernhard fyrte av startskuddet med stekt provolone, en fantastisk god italiensk ost, mens jeg gikk for nyskåret parmaskinke. Forretten var så stor at vi ikke kunne spise hele av frykt for å ikke få plass til noe hovedrett. Deretter kom hovedretten - min var en "halv" biff på 260 gram og jeg fikk såvidt presset i meg hele, mens Bernhard som hadde bestilt en "hel" fikk et dråg på 520 gram på tallerkenen! Og visst var de gode! Argentinerne vet å steke biff! Den var både saftig og mør og med sprø stekeskorpe. Nam, nam og etterhvert au, au!

Ønsket om å toppe et slikt herremåltid med noe søtt ledet oss til å bestille hver vår dessert, en tabbe som vi burde ha forutsett, mengden mat vi hittil hadde måttet la stå igjen og våre sprengfylte mager tatt i betraktning. Da regningen omsider kom viste det seg at det har vært en global forveksling i menyene. Prisene her gjelder nok den mengden mat en ville fått på en norsk restaurant og omvendt. Vi konkluderte med at den norske mengden mat med den argentinske prisen hadde vært å foretrekke!

Framme og vel så det!

søndag 24. januar 2010

Her kommer den føste rapporten fra Buenos Aires. Det er fare for at dett blir mye skriving, men det er altså ikke planen å fortsette med framover. Det er bare det at inntrykkene er ganske overveldene sånn i første omgang.

Aller først var det veldig deilig å lande i Buenos Aires etter en tilsynelatende endeløs flyreise. Vi ble fem timer forsinket fordi flyet måtte hastelande nord i Brasil. En av medpassasjerene våre hadde fått hjerteinfarkt og måtte på sykehus så fort som mulig. Verken Bernhard eller jeg ble videre imponert over aksjonen - det tok omtrent en time fra vi landet til de faktisk fikk pasienten ut av flyet! Vi fikk høre senere at det hadde gått bra - heldigvis!

Det første inntykket av BA fikk vi rett før landing. Flyet kom inn over byen fra nordøst og vi fikk oppleve hele bredden, 200 km, av Rio de la Plata, elven som renner ut i Atlanterhavet litt øst for byen. Deretter så vi byen som bredte seg ut så langt øyet kunne se. Bebyggelsen er ganske lav i områdene utenfor sentrum og det ser ut til å være vanlig med blikktak, både på villaer og skur. Synet er ganske glitrende ovenfra!

Jeg hadde glemt hva kursen til agentinske pesos lå på, så vi sjekka ut

BigMacIndexen på flyplassen. Deretter kjente vi på 30 grader og sol før vi satt oss inn i en passe avkjølt taxi. Hotellet vi bor på ligger supersentralt! Høneblunden før middag ble fort til en 13 timers natt - dermed fikk vi ikke stort annet en drømmer ut av fredagen.

Lørdagen gikk vi til Cementerio de la Recoleta, gravlunden der blant andre Eva Perón ligger. Videre gikk vi et langt stykke, delvis på måfå. Vi fant jurisisk og samfunnsvitenskapelig fakultet, et dyrt kjøpesenter, masse ambassader, museer, god pizza, fine parker og botanisk have. På taxituren hjem fant vi til og med en gate vi hadde råd til å handle i! Den gikk vi i på kvelden.

I dag, søndag, dro vi på et gigantisk loppemarked i San Telmo. Masse rariteter for turister som ikke vil være der turister er. For de som har lest Syden av Are Kalvø møtte vi her en mengde av de autentiske, genuine turistene, en kategori jeg selv passer veldig godt inn i! Deretter gikk vi langs havna litt. Vi oppdaget fort at det ikke var helt vår greie. Aker Brygge ganger 100! Men vi satt oss ned for å ta en milkshake i varmen - vi fant nemlig en Hooters! Lyst furuinteriør, en meny som minner om en mix mellom Fridays, McDonalds og KFC og ikke minst servitriser iført veldig lite katolske uniformer - opplevelsen er ikke lenger kun gjennom amerikanske filmer!

Antakelig som en straff fra oven, for å ha gitt økonomisk støtte til et så frastøtende konsept som det Hooters tilbyr, hadde vi et ublidt møte med en taxisjåfør på veien hjem. Turen kostet 23 pesos og vi hadde kun en 100 seddel og to tiere. Dermed ba vi ham veksle hundringsen. Han nektet å ta den i mot fordi det var en rift i den. Noen språkproblemer til tross fikk han formidlet at 20 pesos var greit. Vi takket ham og beklaget oss for at vi ikke hadde riktig veksel. Da vi førhørte oss i resepsjonen på hotellet om det var vanlig å ikke akseptere revnede sedler fikk vi vite at seddelen var falsk. Den sniken hadde byttet vår hundrelapp mot en falsk en med en rift i. Ikke rart at han ikke ville akseptere at jeg kunne veksle lappen i resepsjonen på hotellet! Ja, ja - det er litt irriteredene - men 100 pesos er verdt omtrent 150 kroner, og langt værre svindel kan forekomme på ferie. Taxisjåføren kommer fortsatt til å veie 250 kilo, ha fett hår og slimhoste - og knaskje litt dårligere samvittighet mot slutten av dagen. I det lange løp har nok vi vinnerloddet!

En reise har begynt...

torsdag 21. januar 2010

Jeg har jo ikke satt avsted riktig enda, men nå er det første steget altså tatt. Dette er startskuddet som markerer begynnelsen på den lengste reisen jeg hittil har foretatt meg. Hurra! Og iiik!

Dagen har gått med til å sitte på telefonen med familie og venner, jeg har pakket litt og løpt ned og sjekket postkassa hvert tiende minutt. Postvesenlogikken skal nemlig ha det til at seks pakker som alle er shippet fra play.com samme dato har ankommet min postkasse henholdsvis fredag og lørdag. "Så fint!" tenkte jeg i all min naivitet - "Da kommer nok de tre neste på mandag eller tirsdag. Postbudet innså sikkert bare at ikke alle seks pakkene fikk plass i min noe anorektiske postkasse på en gang." Den gang ei. Det kom ingen post til meg, verken på mandag, tirsdag eller i dag. Nå har jeg forbannet uvesenet Posten nok ganger i dag til at det er særs liten sannsynlighet for at lykken skjenkes meg i morgen heller. Nok om det - det får ettersendes. Alternativt kan jeg wrestle postbudet, dersom han rekker å komme før jeg må løpe til flytoget omtrent klokka tre, og grave gjennom posttralla hans til jeg finner alle pakker og brev som han av ren skadefro har tilbakeholdt de siste ukene.

Gladnyheten er at i denne vidunderlige teknologiske verdenen vi lever i, går det an å sjekke inn på flyet online. Ikke nok med det - det går an å holde av yndlingssetet sitt! Nå er ikke jeg så veldig sær på det - vindusplass og utsikt er jo å foretrekke, men utover det har jeg ingen sære preferanser. Kjæresten min

derimot, er som kjent litt over gjennomsnittlig opptatt av fly. Så nå har Bernhard og jeg holdt av de beste setene i flyet! Jeg er nesten ferdig med pakkinga, han har ikke begynt, og her sitter vi midt på natta før avreise og fjaser og ser på bilder. Vel og merke etter en real runde avskjedsdrinker på Lemongrass med Christine og Hjorten. Så nå som vi er ferdig sjekket inn kan vi si at vi er på vei! Chiao!

Tilbud - løp og kjøp!

tirsdag 19. januar 2010

På 7-eleven slår de til med ukens rauseste tilbud: et pizzastykke for skarve 15 kroner - og to for 29! Shit - vi kjøper ti stykker’a - så sparer vi fem kroner!

Dagens feigeste beslutning

mandag 18. januar 2010

Ukebladet Allers ønsker ikke å benytte fargede modeller på forsiden eller inne i bladet i frykt for lesernes reksjoner. Dette skal angivelig ikke handle om rasisme, men om at målgruppen er norske kvinner. redaktøren for Hjemmet og Norsk Ukeblad sier seg enig. Frykten for å bli nedringt av middelaldrene norske kvinnelige rasister er tydeligvis for stor til at bladene kan tillate seg å ta inn over seg at norske kvinner ikke lenger bare er blonde og blåøyde. Jeg syns det er voldsomt provoserende at kun de leserne som ville reagert negativt på en ny vending i bladenes bildebruk er de som blir tatt hensyn til. Rasismen gis, etter min mening, for stor plass når beslutninger blir tatt på slikt grunnlag. Hvordan skal folk som har verdier og holdninger som er gått ut på dato for lengst bli sagt i mot, dersom ikke norske medier er villig til å bringe slike tema på banen? Og hva med alle de leserne som ikke ville hatt det minste imot fargede kvinner på bildene i bladet, skal ikke de få være med å bestemme? Hadde jeg vært fast kjøper av noen av disse bladene hadde jeg nektet å kjøpe en ny utgave før de endret praksisen sin. Det får vel bli til at jeg fyrer opp i peisen med utgavene som ligger på hytta neste gang jeg tar turen dit.

Dersom du ønsker å ta et standpunkt i denne saken kan du melde deg inn i protestgruppa på facebook. Det er ikke nok å si at man ikke er rasistisk når man tillater at rasistene er toneangivene. Slike holdninger må det røskes tak i!

Brrrrr... :)

mandag 11. januar 2010

Det var bare et spørsmål om tid før jeg kom til å skrive dette innlegget... Nå har det jo vært kulderekord på samtlige værstasjoner i landet over. Været vi har opplevd den siste måneden har ført til kaotiske trafikk- og parkeringsforhold, brukne lårhalser, fortvilede kunder som opplever at butikkene er utsolgt for varmeovner, sinte passasjerer på kollektivtransport, markant økning i kakao- og tekonsum hos undertegnede og at folk flest har priset seg lykkelige over at det lå ullsokker under treet i år også. Selv har jeg vært så heldig å motta hele fem par varme ullsokker, og to par tøfler. I tillegg har jeg funnet ut at den beste måten å begrense strømregningen på er å sitte inni en sovepose i stua - anbefales!

Foruten de overnevnte frustrasjoene, og gledene, ved denne vinterns totale fravær av global oppvarming, har fenomenet kald vinter ført til e

n god del generell syting i befolkningen. Det er ikke det at jeg liker å finne ut at bamsen min faktisk har frosset fast til vindusruta, eller digger at strømforbruket er markant høyere enn i fjor. Grunnen til at jeg kan holde motet oppe og ta det hele med et smil er at jeg kan sitte her i stua mi, inntullet i to soveposer og et dobbelt fleeceteppe, og vite at om mindre enn to uker kommer jeg til å sitte i skyggen av et tre på en fortauscafé på en plaza i Buenos Aires og i tråd med lokal skikk drikke mate i omkring 30 VARMEgrader. For sikkerhetsskyld skal jeg faktisk bli der helt til mai - når høsten slår inn på den sydlige halvkule rekker jeg hjem i tide til å se kirsebærtrærne i full blomst. Livet er fantastisk!

For no lureri!

tirsdag 5. januar 2010

Jeg har blitt lurt! Når jeg mottar et brev i posten om at jeg skal bo i "enkle og sjarmerende kår" i Buenos Aires kan jeg ikke skjønne annet enn at det på være snakk om et kjipt høl med lav standard. Selvsagt må jeg belage meg på å se skjønnheten i de små, sjarmerende tingene - ikke i selve bostedet som antakelig er en medium svinesti... eller?

I dag kom jeg over denne videoen - jeg har ikke ord! Dette må være et triks for å få meg til å tro at jeg faktisk skal bo dette huset. Innen jeg kommer ned til BA har noen hengt et svææært banner prydelig dekorert med ordet "kødda" og et massivt utropstegn!