Syv ting man kanskje ikke vet om meg:

søndag 7. desember 2008

1. Jeg vet hvordan alt skal gjøres innen husets fire vegger! Dette gjør meg til den fødte husmor i en tidsalder der man helst ikke skal være hjemmeværende husmor. Hvilket også betyr at jeg ikke kommer til å bli det. Jeg bare påpeker at jeg hadde vært veldig flink til det. Hadde jeg satt kreftene inn på heltid hadde jeg hatt stålkontroll.

2. Jeg kan blåse flammer. Jeg bare praktiserer det ikke så ofte om dagen. Gudene vet hvor faklene mine befinner seg. Jeg tipper enten i kjelleren hos pappa eller på Agder folkehøgskole.

3. Jeg er veldig flink til å resirkulere, men trekker ned den gode innsatsen min ved at jeg kjøper for mye mat. I stressperioder glemmer jeg at kjøleskapet er fullt av mat som må tilbredes før det blir dårlig - og jeg glemmer å bare legge det i fryseren.

4. Jeg har alltid lyst på iskrem. Alltid.

5. Jeg tåler ikke å bruke noe som helst annet enn Blistex Lip Relief Cream på leppene mine når de er tørre. Alt annet gjør meg ubekvem, irritabel og desperat.

6. Enkelte hevder at jeg er død innvendig etter å ha blitt forsømt i barndommen. Disse påstandene er begrunnet i at jeg aldri så Reisen til julestjernen, Camilla og tyven og en rekke Disneyfilmer som barn.

7. Jeg klarer ikke matche farger. Jeg er ikke fargeblind eller noe, jeg bare klarer ikke se om noe ser riktig eller feil ut. Når jeg kombinerer farger er det kun kombinasjoner jeg har hørt lar seg gjøre.


(8.)Jeg er en iherdig motstander av kjedemail. Slik jeg ser det behøver det ikke betegnes som en kjedemail når jeg tagger videre fordi det ikke er forpliktende (i den grad kjedemail er det!). Herved tagger jeg Mille og Heidi, uten trusler om plutselig død ved analt elektrosjokk, slik at de kan velge å skrive eller la være å skrive en liste med syv ting vi andre ikke vet om dem!

Neseskyllehorn anskaffet!

Obs! Dersom du er totalt uintressert i skribentens personlige nesehygiene bør du la være å lese videre.

I dag har nesetilstanden min nådd et vendepunkt, en milepæl om du vil. Etter mye diskusjon, en god del anbefalinger og en dugelig porsjon latterliggjøring av det beryktede neseskyllehornet, har jeg endelig tatt skrittet. Med 38,7 i feber stakk jeg innom apoteket, etter å ha blitt regelrett sendt hjem fra = Oslo, og gikk til anskaffelse av dette vidunderet av en oppfinnelse.

Halvparten av vannet rant ned i halsen min til å begynne med, men jeg ga meg ikke så lett. Bruksanvisningen hjalp meg et godt stykke på veien, men selve koden må man knekke selv. Dette vann-i-halsen-problemet ordner seg ikke bare av at man trekker haken innover og åpner munnen. Man må faktisk "lukke" svelget. Jomfruturen gikk altså ikke helt knirkefritt for seg, men i allefall sytefritt. Jeg unnlot nemlig å fortelle B at jeg skulle gjøre det, slik at han var opptatt med å plaffe ned tyskere i flyspillet sitt. Jeg har nok selvinnsikt til å vite at jeg hadde sutret en god del dersom han hadde stått beleielig til som klagemur.

Neseskyllehornet har fremdeles ikke vist seg verdig som nesesprayerstatning. Å sammenligne de to blir som å sammenligne sårsalve og plaster - to ting som skal på samme sted, men med litt forskjellig funksjon. Vannet fra hornet løsnet opp snørr og slim jeg ikke ikke visste var der engang, men etter to runder - altså etter at 6 dl vann hadde strømmet gjennom nesegangene mine, var det fremdeles tett slik at jeg måtte ty til nesesprayen. Likevel tror jeg at dette er et nytt skritt på veien til en lykkeligere nese. Jeg har redusert nesespraybruken min kraftig, og samtidig bruker jeg en svakere løsning enn før, men denne nye oppdagelsen kan jo føre til at nesesprayen ikke lenger blir nødvendig etterhvert som slimhinnene mine (forhåpentligvis) roer seg ned.