Now put your hands up!

lørdag 13. februar 2010

Planene var lagt, tidsskjemaet usannsynlig og jeg hadde ikke noe å ha på meg. Jakten på en minibank, en veske og et skjørt gikk i marsjtempo. Etter en kort tur hjemom gikk ferden mot Pallermo. Etter at taxisjåføren tilslutt måtte medgi at jeg skulle dit jeg skulle, fikk jeg en privattime i stygge ord som han mente kom til nytte i Buenos Aires. Ida og Stian hadde laget god mat, argentinsk biff som seg hør og bør, til min og Ida Schages store glede. Etter denne mistenkelig tidlige middagen småtrippet vi ut i en taxi mens vi avledet Schages oppmerksomhet om hvor vi skulle. Den tjue minutters bilturen ble til en time og tjue minutter. Og da vi endelig kom fram hørte vi at det dundret i høytallere og alle rundt oss småsprang mot inngangene. Schage var fremdeles ikke helt sikker på hva som foregikk og så aller mest fortumlet ut da hun fikk stukket sin billett til Beyoncékonserten i hånda. Plassene våre var gnaske langt framme på siden og vi oppdaget til vår store lykke at vi hadde god plass rundt oss. Hvis ikke kunne det hele ha blitt en heller klam affære ettersom det var tretti grader og lummert.

Konserten var fantastisk flott! Beyoncé ga en strålende opptreden – velkoreografert danseshow, mye bruk av film, god kontakt med publikum og ikke minst en imponerende sangstemme. Synging med fra publikum var litt labert, men det tipper jeg skyldes at argentinerne ikke kan tekstene så godt, det var nemlig flere som stemte i da hun begynte å synge på spansk. Til tross for at jeg ikke har høre på Beyoncé så ofte var det overraskende mange av sangene jeg kunne, i tillegg overrasket hun med å synge en snutt fra Alanis Morrisettes ”You Ought To Know” midt under ”If I Were A Boy”. Et av høydepunktene på skjermen var blant annet noen opptak fra barndommen, der Beyoncé filmet i profil danser og der den andre halvdelen av skjermbildet var live slik at hun danser med seg selv som barn på skjermen. Et annet var en sammensatt video av youtubevideoer der alle tenkelige folk danser til ”All The Single Ladies” – til og med et klipp av Barack Obama som holder opp hånden og snur den fram og tilbake!

Konserten var helt topp! Og selv ikke to timers leting etter taxi eller alle gnagsårs mor –på begge helene – kan ødelegge minnet om en glimrende konsert. Flaks med været hadde vi óg – tre timer senere var det lyn, torden og silregn.

Matesito?

søndag 7. februar 2010

I dag har jeg prøvd å drikke mate for første gang. Mate er en form for bitter te som er laget av tørkede blader fra yerbaplanten. Lagingen, serveringen og drikkingen av den er veldig tradisjonsrik og har uhyre mange regler som er vanskelige å holde styr på. En person har rollen som cebador. Han/hun har en kopp med et metallsugerør i og lager mate til de andre som er tilstede. En god cebador har alltid med seg en kopp, sørger for at de serverte drikker opp fort nok til at han kan servere de andre som er tilstede også. Mate lages forskjellig fra sted til sted. Noen har kaffe i, flere bruker sukker. Nord i Argentina trekker de yerbabladene i kaldt vann, i Uruguay trekker de maté i appelsinjuice. Noen yerbablandinger i butikken har appelsinskall i. Variasjonene er utallige og reglene er enda mer kompliserte. Følgende har jeg fått med meg:

1. Det er ufattelig uhøflig å takke nei til Mate.

2. Du skal drikke opp hele koppen du får servert - selv om du ikke liker den.

3. Det er ikke lov til å flytte på sugerøret du drikker den gjennom.

4. Ikke si takk når du gir koppen fra deg igjen, da får du ikke mer (akk og ve!).

5. Ikke sug så hardt at du tetter sugerøret - det betyr uhell i kjærlighet.

Smaksopplevelsen var ikke helt det jeg hadde ventet. Koppen fyles halvveis opp med yerbablanding og det er ikke så mye vann det er plass til. Nok til et par munnfuller. Det sier kanskje seg selv at det blir sterkt. Jeg følte at jeg drakk konsentrert avkok av kaninbur. Ja, du leste riktig, kaninbur. Høy+kaninbæsj+treverk+kraftfôr=mate. Likevel klarte jeg å presse i meg alt i koppen - tre ganger! Nå gjenstår det å se om jeg kommer til å få kaffeskjelven eller ikke. Selv om den ikke inneholder koffein har den et virkestoff som heter matein som har liknende effekt. Skal visstnok være fin å bruke i sammenheng med studier. Rapport følger!

All by my seeeeelf - don’t wannebe... all by myseee-e-e-e-e-elf!

tirsdag 2. februar 2010

Beklager bloggpausen, men her skjer det mye på en gang. Blogging krever tid og overskudd, og ikke alle erfaringene den siste uken har skjenket meg noen av delene egentlig.

Bernhard har reist hjem og jeg er ute i den store verden helt alene. Vel, alene er vel ikke helt korrekt ettersom jeg bor i et studenthus med et titalls andre nordmenn og svensker. I kveld kommer en hel hærskare - tror vi. Så langt har jeg fått pratet litt med alle og funnet ut at dette er mennesker som det kommer til å bli fint å studere sammen med. Alle er på forskjellig spansknivå og etter at jeg har tatt en titt på læringsmålene for spanskboka vår ser jeg at forspranget mitt er lite - her leker vi ikke spanskkurs! Kvanta kåsta sarvesa pårr favår er rett og slett ikke nok (tro det eller ei!). Men nå tar jeg det i mitt tempo foreløpig, så får hardpuggingen komme etterhvert som undervisningen begynner neste uke. Den tid, den glede!

Dagene benyttes til å skravle, lese litt, handle, finne bøker, stikkontaktutløp og andre nyttige ting. På kveldene sitter vi på takterrassen og prater. Alt er opp-ned her - til og med månen! Den har nettopp vært full, men tar av på "feil side". Sola står i nord midt på dagen og stjernene beveger seg i motsatt retning over himmelhvelvingen. Været er varmere enn det pleier, selv om det er midt på sommeren nå. Det har vært mellom 32 og 37 grader, men de siste dagene har det regnet - endelig! Vi har ikke aircondition i huset, bare takvifter, derfor er det behagelig med litt skydekke. Foreløpig sover jeg alene på et firemannsrom. Jeg våkner relativt tidlig av varmen og lyder utenfra, men det er egentlig bare deilig. Jeg kjenner veldig godt at jeg har behov for mindre søvn fordi overgangen fra vinter til sommer var så brå.

De siste dagene har jeg sendt en del mailer til mennesker på SV-fakultetet som jeg trodde var ansatt for å hjelpe meg - ikke for å sende meg mail med løgner om at de ikke er i posisjon til å hjelpe meg med det jeg trenger og at jeg desverre må kontakte noen andre, for så bli sendt fram og tilbake og til slutt få beskjed om at nå har desverre fristen gått ut. Er jeg bitter? Visst faen. Men nå har jeg bestemt meg for å finne meg i byråkratiinfernoet og atter en gang risikere å forsinke utdanningen min fordi systemet ikke er laget sånn at problemer kan løses på forespørsel. Og er jeg heldig blir jeg kanskje yrkesaktiv i midten av trettiåra en gang, med adresse i Vaterlandsparken, i pappesken under det største treet med søppelsekkterasse og flaggstang laget av en brukket politiradioantenne og en plastpose fra Nille. Christine - du burde informere om fremtidsutsiktene ved utdanningen min på skoleturné! ;)