Ny blogg!

lørdag 5. september 2009

Ja, jeg må inrømme at det er forfriskende å fikse ny blogg! Malene, Christine, nå skjønner jeg hva det er dere holder på med i timesvis når fornye-bloggen-ånden kommer over dere! Det hele er en oppgave å løse for min indre autist som helst vil finne en template som funker. Den behøver ikke være perfekt, den må bare være god nok. Dette er en evne jeg har hatt bestandig, en veldig lite feminin egenskap; Til komfirmasjonen min skulle Hilde, min helt av en fadder, kjøpe en klokke til meg. Jeg var med til urmakeren for å velge ut den klokka jeg ville ha. Dette øyeblikket hadde hun ikke sett fram til. To år tidligre hadde hun hatt med seg stedatteren sin i samme ærend og konfirmantens beslutning tok år og dag å komme fram til. Jeg derimot marsjet inn på Felumb, kastet et blikk på alle klokkene og pekte på den som fanget blikket mitt. Jeg vet at hvis jeg begynner å gruble for mye vil jeg aldri bli sikker i valget mitt. Dermed har jeg tilbrakt en hemmelig mengde tid i dag med å scanne side opp og side ned med templates. Og da jeg endelig fant noen aktuelle brukte jeg enda litt tid på å finne ut hvordan jeg skulle importere hele stasen inn i bloggen til Marte. Ja, for jeg har ikke brukt et hemmelig antall timer på en blog til meg selv. Jeg er ikke engang sikker på at Marte vil ha en blog. Eller at hun engang vil bruke den litt i begynnelsen for å skåne mine følelser. Det spiller ikke så stor rolle, for jeg har hatt stor glede av å lage den. Jeg håper hun vil bruke den for å oppdatere alle oss her hjemme om hvordan det står til, det er jo derfor jeg har laget den, men det er ikke så farlig om det ikke blir sånn. Jeg hadde sikkert ikke gjort så mye annet nyttig uansett - og hva er vel en unyttig og gøy ting fra eller til i det lange løp?

Bloggen finner du på http://marteiminneapolis.blogspot.com

Ta deg tid...

torsdag 3. september 2009

Idag har jeg sovet til klokken tolv. I to timer har jeg stirret på alt rotet, all oppvasken, de umalte dørkarmene, haugen med uåpnede skolebøker. "Grip dagen,den er tross alt din"! Jeg har sett på filmhylla med alle filmene jeg ikke har sett, tegneseriene jeg har lyst til å lese om igjen, badedrakten min og treningstøyet mitt. Jeg skulle ha ringt blodbanken, betalt en regning, bestilt en legetime, ringt besteforeldrene mine, lest avisa og arkivert noen papirer.

Jeg har tusen ting jeg kan gjøre. Nyttige ting, ting som haster, ting som bare er hyggelig, ting som vil bedre humøret mitt, ting som er bra for kropp og sjel. Idag er depresjonens gift apati. Jeg MÅ jo ikke gjøre noe som helst. Jeg bare venter på at denne dagen skal være over istedet for å gjøre den bra igjen. Og det er vissheten om det, at jeg har evne til å gjøre dagen god, men at jeg ikke bruker den, som gjør meg skikkelig nedfor.

Det er ikke ofte jeg har en dag som denne. Jeg hadde ikke hatt tid til det dersom jeg skulle på jobb, forelesning eller møte noen. Det er kanskje derfor fast arbeid, og ikke studier, virker forbedrende på folk med depresjoner. De må opp av senga. Jeg har tilsvarende mye å gjøre som en arbeidstaker, kanskje mer, men jeg har ikke noe fastsatt tidspunkt jeg må gjøre det. Og da kan det hele, i øyeblikk som dette, virke overveldende og frata meg all lyst til å få ting gjort.