fredag 12. mars 2010
For første gang i mitt liv har jeg gått i tog på kvinnedagen. Dagen begynte som en hvilken som helst annen mandag her i Buenos Aires. Samme frokost, samme kaffe, samme mengde kommentarer slengt etter oss på vei til universitetet, samme stopp innom butikken for å kjøpe kjeks og vann. Forandringen var først tydelig idet vi hastet inn på fakultetet for å nå forelesningen vår. Siden fredagen hadde veggene druknet i plakater vi ikke rakk å stotre oss igjennom og slå opp hvert femte ord i miniparløren for å forstå. Med et par flyers om valg av ny dekan i hendene tok vi heisen opp for å nå seminaret vårt og ikke før vi var på vei ut etter seminar, lunsj og forelesning traff vi på Sarah og Hanna som hadde oppdaget at i dag var det et protesttog i anledning kvinnedagen.
Tilfeldighetene ville ha det til at semesterstart på den sydlige halvkule korresponderte med Día Internacional de la Mujer, noe som ga oss en tydelig demonstrasjon på at våre argentinske medstudenter er noen hakk mer engasjerte og dedikerte enn vi fra bortskjemtland er. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at vi har det ganske fint både i Norge og Sverige. Med fare for å tråkke på noen tær vil jeg påstå at den norske kvinnebevegelsen sliter med å samle seg om både fornuftige og felles mål. Sekstimersdag med full lønnskompensasjon? Brenning av hijab? Jeg er verken interessert i å ballesparke Norges bruttonasjonalprodukt eller i å skape større kulturell avstand og øke konfliktnivået mellom nordmenn og muslimer. Hovedparolene i Argentina er "Legalisering av abort" og "stopp machokulturen - vi er ikke seksuelle objekter" - begge er saker jeg helhjertet kan stille meg bak og som jeg ser behovet for å sette på dagsorden. Under bildene, som av en eller annen festlig grunn har blitt lagt inn baklengs, følger en utfyllende artikkel om mitt ståsted.
May viser kampånd!
Toget endte på Plaza de Mayo
Las Rojas satte tydelige spor på byen underveis
Vi satte i gang toget ved solnedgang
Idun, Sarah og Hanna venter på at toget skal begynne.
Idun foran Congreso.
Abort
Da vi fortalte til seminarlederen vår at vi hadde gått i tog på kvinnedagen kom abortdiskusjonen opp. Ikke før nå har jeg egentlig tatt inn over meg den enorme normative makten som ligger i lovgivningen i et land. Læreninnen vår ser alle problemene ved abortforbudet og hvordan kvinner, spesielt tenåringer og voldtektsutsatte rammes av ikke å ha muligheten til å bestemme om de skal bli mødre eller ikke. Likevel er verdien hun setter høyest retten til liv for den som ikke kan velge selv. Jeg tror at en normann som har det samme verdisynet, som ser de samme etiske problemene for alle partene ved en abort likevel ville tippet over på motsatt side og ønsket at lovgivningen skulle gi rom for muligheten til å ta abort. I mitt perspektiv er den parten som ikke kan velge den tretten år gamle jenta som er gravid etter å ha blitt voldtatt av stefaren sin. Hun får ikke lov til å ta abort i dette landet. Jeg tar overhodet ikke lett på abort og tror det må være et av de vanskligste valgene en jente noen gang må stå ovenfor. Selv tror jeg ikke at jeg kunne gjort det. Jeg kunne ikke ha stått for at det ville vært den rette tingen å gjøre fordi jeg vet at jeg ville vært i stand til å håndtere det å få et barn. For meg er det absurd å forvente av en trettenåring å gå gjennom en graviditet kroppen ikke er klar for, å bli mor for et barn man ikke har forutsetning for å kunne forsørge, og ikke minst å gi opp håpet for en framtid med en ungdomstid, en utdanning, en trygg jobb, en sunn familie som er etablert på riktig tidspunkt. Det er ingen tvil om at mange aborter i Norge blir utført på det jeg ville bedømt som umoralsk grunnlag - likevel vil jeg kjempe for alle kvinners rett til å ta det valget. For de gangene abort er det riktige er det helt avgjørende at muligheten er der. Det er som ytringsfriheten - det er et prinsipp. Jeg kan hate det du mener, men likevel forsvare din rett til å mene det. I Argentina er det de fattige kvinnene som er taperne. Er du rik og blir gravid på et kjipt tidspunkt tar du en svipptur til Uruguay, så er problemet løst. Den halvdelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen derimot har ikke den muligheten og har i samme vending enda mindre sannsynlighet for å bryte ut av fattigdommen.
Machokultur
Når bebatten om machokultur dukker opp hører man ofte fra både menn og kvinner at det bare er hyggelig å få komplimenter, og at det er ment vel. Uten å hevde at det nøvvendigvis alltid er ment stygt, vil jeg gjerne utfordre det ståstedet. Det går ikke en eneste dag her nede uten at jeg får ropt bemerkninger etter meg. Eldre menn har en tendens til å gjøre en konkurranse ut av å være så kreativ og poetisk som mulig, mens de yngre guttene holder seg til bemerkninger av enklere art. Mange av tingene som blir sagt får jeg ikke med meg fordi jeg ikke snakker språket bra nok, og de aller fleste bemerkningene forsøker jeg heller ikke å høre hva er. Grunnen til det er at min reaksjon er det det fiskes etter. Når du får en kommentar på gata blir du i praksis testet for om du er billig eller ikke. Det har ingenting med meg eller mitt utseende å gjøre. Jeg er ung, mellomblond og jente og dermed har en hvilkensomhelst mann i dette landet rett til å stille meg ovenfor horetesten når det måtte passe dem. Om jeg føler meg skikkelig dritt en dag og bestemmer meg for å gå i joggis til butikken er jeg, enten jeg vil det eller ikke, et vandrende utstillingsvindu. Enda en kjip konsekvens er at uansett om en kommentar er aldri så hyggelig står ikke jeg i posisjon til å ha kontroll over situasjonen. Dersom jeg kommer til skade for å se på mennesket som nettopp snakket til meg kan situasjonen snu og bli veldig ubehagelig, for eksempel ved at bemerkningene blir grovere. For det første er det en ubekvem situasjon å havne i, og for det andre kan det føles truende. Dette er symptomer på en veldig skjev maktbalanse mellom menn og kvinner og det anerkjennes knapt at det er et problem her nede, bortsett fra på kvinnedagen.
