fredag 10. september 2010
Jeg behøver virkelig ikke å vite om en eller annen flat-earth-society-neandertalerprest brenner Koranen i USA. En ekte seier for verden hadde vært om det virkelig ikke var av interesse for mediene å rapportere om denne saken. Hatefulle minoriteter kommer alltid til å finnes, men å sette av plass i offentligheten til at de kan tale sin sak er med på å legitimere deres syn ovenfor enklete andre potensielle muslimhatere. Enda værre er det at det forventes av vestlige muslimer at de skal se sin egen religion og kultur atter en gang tråkkes og spyttes på, for deretter å bli smurt ut i skam på alle verdens forsider. Bokbrenning har historisk sett blitt begått av diktaturer med formål om sensur, og i vestlig kontekst har det vekket svært dårlige assossiasjoner i etterkant av Nazi-Tysklands aksjoner i 1933. Før var det jødene som var det var legitimt å klandre for verdens ulykke. Nå, som vi alle tenker på konsentrasjonsleirene med skam og avsky, står vi samtidig og ser på mens muslimene utsettes for liknende overgrep. Svartmalingen av islam som religion og av muslimer selv har en klar parallell i historien. Den gradvise dehumaniseringen av muslimer er ment til å gjøre oss andre følelsesløse ovenfor overgrepene de utsettes for, enten det er urettferdig omtale i mediene eller grove brudd på menneskerettighetene i Guantanamo Bay. Internett , mobiltelefonen, Lady Gaga, engangsbleier, Desperate Housewives, Ipoden og plasmaskjermen har ikke ført verden frem et skritt i menneske(lig)hetens navn. Om vi leser Øverland idag ser det ut som om han skriver om nåtiden!
Du må ikke sove
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!
Arnulf Øverland
-1937-
