Beklager bloggpausen, men her skjer det mye på en gang. Blogging krever tid og overskudd, og ikke alle erfaringene den siste uken har skjenket meg noen av delene egentlig.
Bernhard har reist hjem og jeg er ute i den store verden helt alene. Vel, alene er vel ikke helt korrekt ettersom jeg bor i et studenthus med et titalls andre nordmenn og svensker. I kveld kommer en hel hærskare - tror vi. Så langt har jeg fått pratet litt med alle og funnet ut at dette er mennesker som det kommer til å bli fint å studere sammen med. Alle er på forskjellig spansknivå og etter at jeg har tatt en titt på læringsmålene for spanskboka vår ser jeg at forspranget mitt er lite - her leker vi ikke spanskkurs! Kvanta kåsta sarvesa pårr favår er rett og slett ikke nok (tro det eller ei!). Men nå tar jeg det i mitt tempo foreløpig, så får hardpuggingen komme etterhvert som undervisningen begynner neste uke. Den tid, den glede!
Dagene benyttes til å skravle, lese litt, handle, finne bøker, stikkontaktutløp og andre nyttige ting. På kveldene sitter vi på takterrassen og prater. Alt er opp-ned her - til og med månen! Den har nettopp vært full, men tar av på "feil side". Sola står i nord midt på dagen og stjernene beveger seg i motsatt retning over himmelhvelvingen. Været er varmere enn det pleier, selv om det er midt på sommeren nå. Det har vært mellom 32 og 37 grader, men de siste dagene har det regnet - endelig! Vi har ikke aircondition i huset, bare takvifter, derfor er det behagelig med litt skydekke. Foreløpig sover jeg alene på et firemannsrom. Jeg våkner relativt tidlig av varmen og lyder utenfra, men det er egentlig bare deilig. Jeg kjenner veldig godt at jeg har behov for mindre søvn fordi overgangen fra vinter til sommer var så brå.
De siste dagene har jeg sendt en del mailer til mennesker på SV-fakultetet som jeg trodde var ansatt for å hjelpe meg - ikke for å sende meg mail med løgner om at de ikke er i posisjon til å hjelpe meg med det jeg trenger og at jeg desverre må kontakte noen andre, for så bli sendt fram og tilbake og til slutt få beskjed om at nå har desverre fristen gått ut. Er jeg bitter? Visst faen. Men nå har jeg bestemt meg for å finne meg i byråkratiinfernoet og atter en gang risikere å forsinke utdanningen min fordi systemet ikke er laget sånn at problemer kan løses på forespørsel. Og er jeg heldig blir jeg kanskje yrkesaktiv i midten av trettiåra en gang, med adresse i Vaterlandsparken, i pappesken under det største treet med søppelsekkterasse og flaggstang laget av en brukket politiradioantenne og en plastpose fra Nille. Christine - du burde informere om fremtidsutsiktene ved utdanningen min på skoleturné! ;)
