Statusrapport fra Newcastle:

søndag 18. september 2011

Nå er jeg godt installert i den nye kåken. Samboertilstanden er uforandret: Stuart har funnet seg tilrette i tredje etasje, Oliver kommer neste uke og Louise har vært her men jeg har ikke møtt henne. Det siste rommet ovenpå står tomt – for de som vil; det er bare å flytte inn! I går handlet jeg 21 kg mat på ASDA (jeg veide de seks handleposene mine med bagasjevekten min) og fylte skapet, fryseren og kjøleskapet. Herligheten kostet meg 70£, men jeg skulle mene at jeg sparer penger på å lage mat hjemme i det lange løp.

Det har vist seg at jeg er heldig som har både vaskemaskin, tørketrommel, kjøleskap og fryser som fungerer, samtlige andre elektriske gjenstander er nemlig ødelagte. Den første uken oppdaget jeg at brødristeren og vannkokeren ikke virket. Microen var rusten i bånn, men fungerte... helt til den ikke gjorde det lenger. Stuart sa det ble noe festlig lys inni der og at det begynte å lukte brent plastikk. Dagen etter fikk jeg ånden over meg, ryddet rommet mitt, og dro frem støvsugeren. Den går og går, men suger ikke. Jeg er rimelig sikker på at Mr. Marken (ingen av oss vet hva han heter til fornavn, det er visst så langt og komplisert at han ikke gidder å introdusere seg) kan skaffe oss noen nye ting, men de er så stressa om dagen at jeg ikke har tenkt til å mase riktig enda.

Lommeboka mi ser forøvrig ut til å ha hull i seg; igår kjøpte jeg nye sko og en passelig dårlig gitar for en billig penge. Jeg regner med å selge gitaren tilbake til en annen student eller til butikken jeg kjøpte den i ved semsterslutt. Den andre kvelden min i Newcastle fikk jeg tips om et par sjapper som selger både nytt og brukt musikkutstyr da jeg var på en tilfeldig Open Mic. Det var forøvrig et hyggelig og uformelt arrangement, faktisk føltes det så lavterskel at jeg kastet Janteloven til side og fremførte et par sanger selv. Jeg skjønte at jeg faktisk måtte kjøpe en gitar og øve litt da stamgjestene ba meg spille mer for dem neste mandag og synge litt høyere (dette er nemlig en Open Mic uten mikrofon).

Jeg tok et bilde av rommet mitt der jeg klarte å stue inn de fleste gjenstandene det er verdt å skrive hjem om: Her er det berømte playboysengesettet mitt, den spontankjøpte Kindelen min på nattbordet, duftlyset som forsøker å overdøve hintet av en tidligere leietaker og gitaren min. Den observante leser vil også legge merke til at Mr. and Mrs. Marken har lånt meg tidenes tøffeste 70-tallslaken, som på en bisarr måte matcher fargene i playboysengesettet. Jeg liker rommet mitt veldig godt og nekter å flytte til et "bedre" kollektiv til tross for Mr. Marken og min venninne Dainahs gjentatte invitasjoner til å flytte til Heaton. Dainah leier også av The Markens men kollektivet hennes ligger litt lenger unna. Det er større, billigere og varmere, men jeg liker gåavstand og bratte trapper.

Planen for i dag er å lage middag for uken som kommer, pleie min nyervervede forkjølelse og å se på film eller lese. Ikke før til onsdagen treffer jeg de andre ERASMUS-studentene og kommer i gang med semesterstart for fullt, så det er fortsatt noen viggodager igen, takk og lov!

Bortkasta kinopenger

fredag 16. september 2011

Man har bæsja på leggen i filmbransjen hvis man klarer å lage en B-film av en A-films budsjett, og det et det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett Colombiana. Odd Børretzen ordlegger et fenomen fra denne filmen i sangen ”Vi drømte om Amerika”. Han snakker om de første amerikanske filmene som kom til Norge og som handlet om stillehavskrigen og om hvordan disse filmene fremstilte japanerne: ”[...]i tillegg til å være stygge så var de redselsfullt dumme, de var så dumme at de snakket gebrokkent engelsk selv når de snakket med hverandre.”

Det er nemlig sånn at filmer med litt respekt for den kulturen de forsøker å fremstille lar noen kulturelle hovedtrekk, som for eksempel språk, være fremtredende. Filmen begynner i Colombia der skumle ting foregår i lokale mafiagrupperinger. Pappaen til vår heltinne, Catalaya, og hovedskurken snakker sammen på gebrokken engelsk til tross for at de begge er colombianske. Hele familien blir massakrert, men ni år gamle Catalaya klarer å ninja-unnslippe både mafia og amerikanske myndigheter og kommer seg på egenhånd til Chicago der hennes mofioso-onkel bor.

Vi blir tatt tilbake til nåtiden der Catalaya, som hungrer etter hevn over sine foreldres mordere, har blitt opplært av onkelen sin til å bli en slags high-tech supersnikmorder. Det forutsigbare hevnnarrativet og de usannsynlige actionscenene er ikke det som gjør dette til en dårlig film, tvert om forventer og krever jeg det av en film av dette kaliberet. Min store off-knapp ligger i den forferdelige dialogen, ikke bare foregår denne utelukkende på engelsk, den er unaturlig, grunn, pinlig og kjedelig. Jeg har veldig, veldig lett for å leve meg inn i en film, selv om den er dårlig, men denne dialogen minner meg på at jeg sitter i en kinosal i en fremmed by med andre mennesker rundt meg, at de lager popcorn rett utenfor, at det er en stund siden jeg har spist sushi, at det har vært valg i Norge nylig osv... Det skjer ytterst sjeldent at jeg klarer å tenke på noe annet når jeg ser på film eller TV (til mine venners store frustrasjon) og når det skjer er det et kraftsignal om at noen i denne filmproduksjonen burde hatt sparken (alternativt kokt kaffe eller snekret kulisser).

Kvinnerollen er også kritikkverdig: Dette er en typisk film som enkelte vil kalle kvinnefrigjørende fordi den har en sterk kvinne i hovedrollen, en kvinne som er fysisk sterk til tross for at hun veier ca førti kilo, en kvinne som er målrettet i sin plan om å ta livet av sine foreldres mordere, en kvinne som gjør det selv. Problemet med resonnementet om at dette styrker vår idé om kvinnelighet kommer til syne når vi kaster et blikk på hennes personlighetsmessige trekk. Hun er egoistisk, hun tar ikke hensyn til sin onkels advarsler, hun stikker av fra kjærestens seng mens han sover og nekter å fortelle ham noe personlig om seg selv eller sine følelser. Karakteren er proppet med det vi ser på som tradisjonelt mannlige ”den ensomme ulv”-trekk. Det er disse trekkene som er bærebjelkene for hennes styrke, ergo er det en mannlig, ikke en kvinnelig, styrke vi ser i henne. Å påstå at dette er kvinnefrigjørende er etter mitt skjønn enten hyklersk eller lite gjennomtenkt.

Jeg gikk inn på oslokino.no og gav Colombiana en solid toer på terningen, dermed rykket den ned fra fem til fire på Oslo kinos terning, en forløpig lite kvantitativ terning med andre ord. Denne filmen egner seg nok best på TV når du har influensa og trenger hjernedød action med scener som åpenbart blir kjedelige nok til at du trygt kan hente deg en kopp te uten å gå glipp av noe essensielt.

Husjakt - husvarm

søndag 11. september 2011

Det tok meg seks timer å skaffe meg bolig i Newcastle. Jeg kan ha hatt flaks, jeg kan ha blitt lurt, det kan hende boligmarkedet bare er sånn. Jeg visste sånn ca hvilket område jeg ville bo i, og den første huseieren jeg ringte insisterte på å komme og hente meg i bil. En time seinere satt jeg i baksetet med Oliver fra Bristol, en annen forvirret student som også var på husjakt. Det viste seg at vi ikke bare skulle sjekke ut én leilighet, ekteparet i forsetet tok oss med til den ene etter den andre leiligheten mens de konstant snakket i telefonen, ringte telefonsvareren, måtte stoppe innom andre steder for både små og store ærend. De kranglet med sønnene sine på telefonen, de snakket seg imellom på hindi når de skulle si noe utrivelig, enten det var til hverandre eller om bedriften, og de snakket på engelsk når de sa noe hyggelig, nøytralt eller når de fortalte oss om områdene vi kjørte gjennom. Etter fire leiligheter slapp de Oliver av, han hadde allerede måttet kansellere en avtale, deretter dro vi til deres hus for å skrive kontakt, etter at vi hadde vært et ærend i banken naturligvis.

Tempoet på disse menneskene holdt på å drive meg til vannvidd. De var helt vanvittig stressa hele tiden, men insisterte på å gjøre tidkrevende, unødvendige ting underveis. For eksempel insisterte de på å lage te eller kaffe til meg da vi skulle signere kontrakt, selv om det var åpenbart at de hadde altfor dårlig tid. For å toppe det hele kom den eldste, og etter deres beskrivelse udugelige, sønn hjem og begynte å krangle om noe jeg jobbet veldig hardt for ikke å overhøre. Da de fikk nyss i at jeg ikke hadde dyne eller sengetøy lånte de meg det, tok det med i bilen og kjørte det hjem til leiligheten, til tross for et tidsskjema som var strammere enn rumpa til Petter Northug. ”I’ll give you the Playboy sheets. Do you know Playboy?”, strålte ham not meg. ”Ehh...yes...”, var mitt ikke fullt så entusiastiske svar.

Så nå bor jeg i 74 Hazelwood Avenue, et kvarters gange fra universitetet. I går flyttet Stuart inn, en samfunnsgeograf fra Nord-Irland som skal ta PPU dette året. Oliver kommer om litt over en uke, et av rommene står tomt og i det siste flyttes inn i idag. Så her sitter jeg i et passelig lite rom med dobbeltseng og vegg-til-veggteppe, med knallrosa playboysengesett og duftlys for å dekke over den svake, men bastante eimen av ungkar. Rommet lukter påfallende likt rommet til svensken jeg bodde med i sommer, for dere som ikke fikk oppleve dét i sin fulle prakt; arbeidstøy og treningstøy som fikk ligge i evigheter på gulvet uten å bli vasket, pent blandet med tåfis, axe, inntørkede brødskiver og epleskrotter, godt brukte joggesko og den mer generelle lukten av menneske – til det punktet der menneskelukt ikke lenger bare er noe du aner eller må snuse etter, men heller noe som blir en distinkt og egen lukt.

WOW, nå fikk jeg rommet mitt til å virke frastøtende, og det er det jo ikke. Jeg bare sørger for å holde vinduet åpent, så går det fint. Leiligheten forøvrig er flott, stor stue, velutstyrt kjøkken med vaskemaskin og tørketrommel, litt lite og uventilert bad, men med fliser på gulvet, en ekstra do i tredje etasje, trapper som knirker og en bakdør som er nesten umulig å lukke. Leiligheten går over to etasjer, men man går inn døren fra første etasje og rett opp en trapp, fiffig britisk design – og vi har til og med alarm! Hele området ser ut som streetviewbildet fra adressen min på Google Maps under. Arkitekturen er så erkebritisk at jeg forventer å treffe på Postmann Pat her når som helst. Her kan jeg trives!


View Larger Map