onsdag 23. mars 2011
De siste dagene har jeg ikke fått denne sangen ut av hodet, uten at det plager meg - det er en flott sang å ha på hjernen. Den står for seg selv - ingen ballegrafsing, skryting eller trusler. Ingen flashy biler, tits & ass, skytevåpen eller kokain. Ofte syns jeg effekten av de overnevnte elementene er et selvlysende mindreverdighetskompleks presentert som "en kamp for eksistensen i en grusom verden". Timbuktu beveger seg forbi det punktet. Han er nå engang der han er og produserer det han gjør, så hvorfor rope så høyt når du vet at du har et produkt av kvalitet? Det ligger en verdighet over denne sangen som jeg ikke kan la være å fascineres av. Poesien står i sentrum, dette er kunst. Og det er nettopp derfor er denne sangen så iøyenfallene uten at den roper om oppmerksomhet. Den handler om det å leve, noe jeg er ganske god på om dagen. Jag tar ormen vid svansen och gör det til en dans.
