All by my seeeeelf - don’t wannebe... all by myseee-e-e-e-e-elf!

tirsdag 2. februar 2010

Beklager bloggpausen, men her skjer det mye på en gang. Blogging krever tid og overskudd, og ikke alle erfaringene den siste uken har skjenket meg noen av delene egentlig.

Bernhard har reist hjem og jeg er ute i den store verden helt alene. Vel, alene er vel ikke helt korrekt ettersom jeg bor i et studenthus med et titalls andre nordmenn og svensker. I kveld kommer en hel hærskare - tror vi. Så langt har jeg fått pratet litt med alle og funnet ut at dette er mennesker som det kommer til å bli fint å studere sammen med. Alle er på forskjellig spansknivå og etter at jeg har tatt en titt på læringsmålene for spanskboka vår ser jeg at forspranget mitt er lite - her leker vi ikke spanskkurs! Kvanta kåsta sarvesa pårr favår er rett og slett ikke nok (tro det eller ei!). Men nå tar jeg det i mitt tempo foreløpig, så får hardpuggingen komme etterhvert som undervisningen begynner neste uke. Den tid, den glede!

Dagene benyttes til å skravle, lese litt, handle, finne bøker, stikkontaktutløp og andre nyttige ting. På kveldene sitter vi på takterrassen og prater. Alt er opp-ned her - til og med månen! Den har nettopp vært full, men tar av på "feil side". Sola står i nord midt på dagen og stjernene beveger seg i motsatt retning over himmelhvelvingen. Været er varmere enn det pleier, selv om det er midt på sommeren nå. Det har vært mellom 32 og 37 grader, men de siste dagene har det regnet - endelig! Vi har ikke aircondition i huset, bare takvifter, derfor er det behagelig med litt skydekke. Foreløpig sover jeg alene på et firemannsrom. Jeg våkner relativt tidlig av varmen og lyder utenfra, men det er egentlig bare deilig. Jeg kjenner veldig godt at jeg har behov for mindre søvn fordi overgangen fra vinter til sommer var så brå.

De siste dagene har jeg sendt en del mailer til mennesker på SV-fakultetet som jeg trodde var ansatt for å hjelpe meg - ikke for å sende meg mail med løgner om at de ikke er i posisjon til å hjelpe meg med det jeg trenger og at jeg desverre må kontakte noen andre, for så bli sendt fram og tilbake og til slutt få beskjed om at nå har desverre fristen gått ut. Er jeg bitter? Visst faen. Men nå har jeg bestemt meg for å finne meg i byråkratiinfernoet og atter en gang risikere å forsinke utdanningen min fordi systemet ikke er laget sånn at problemer kan løses på forespørsel. Og er jeg heldig blir jeg kanskje yrkesaktiv i midten av trettiåra en gang, med adresse i Vaterlandsparken, i pappesken under det største treet med søppelsekkterasse og flaggstang laget av en brukket politiradioantenne og en plastpose fra Nille. Christine - du burde informere om fremtidsutsiktene ved utdanningen min på skoleturné! ;)

Brrrrr... :)

mandag 11. januar 2010

Det var bare et spørsmål om tid før jeg kom til å skrive dette innlegget... Nå har det jo vært kulderekord på samtlige værstasjoner i landet over. Været vi har opplevd den siste måneden har ført til kaotiske trafikk- og parkeringsforhold, brukne lårhalser, fortvilede kunder som opplever at butikkene er utsolgt for varmeovner, sinte passasjerer på kollektivtransport, markant økning i kakao- og tekonsum hos undertegnede og at folk flest har priset seg lykkelige over at det lå ullsokker under treet i år også. Selv har jeg vært så heldig å motta hele fem par varme ullsokker, og to par tøfler. I tillegg har jeg funnet ut at den beste måten å begrense strømregningen på er å sitte inni en sovepose i stua - anbefales!

Foruten de overnevnte frustrasjoene, og gledene, ved denne vinterns totale fravær av global oppvarming, har fenomenet kald vinter ført til e

n god del generell syting i befolkningen. Det er ikke det at jeg liker å finne ut at bamsen min faktisk har frosset fast til vindusruta, eller digger at strømforbruket er markant høyere enn i fjor. Grunnen til at jeg kan holde motet oppe og ta det hele med et smil er at jeg kan sitte her i stua mi, inntullet i to soveposer og et dobbelt fleeceteppe, og vite at om mindre enn to uker kommer jeg til å sitte i skyggen av et tre på en fortauscafé på en plaza i Buenos Aires og i tråd med lokal skikk drikke mate i omkring 30 VARMEgrader. For sikkerhetsskyld skal jeg faktisk bli der helt til mai - når høsten slår inn på den sydlige halvkule rekker jeg hjem i tide til å se kirsebærtrærne i full blomst. Livet er fantastisk!

Eksamenstid - igjen!

torsdag 3. desember 2009

Nå har jeg tilbragt en uke på lesesalen med bacheloroppgaven hengede over meg. Jeg har endelig levert den uten at magefølelsen er særlig god. Jeg studerer sammen med så mange flinke folk at jeg tviler på at min oppgave ligger i toppsjiktet. Bedre blir det ikek av at jeg ikke fikk tid til å lese oppgaven i sin helehet da den var ferdig og at jeg stadig kommer på ting jeg skulle hatt med, men som jeg ikke kan huske å ha skrevet. Er teksten sammenhengende? Henger resonnementet på geip? Har jeg brukt en litt tåpelig teori? Jeg blir gal!

Bedre blir det ikke av et jeg har eksamen om en uke. Jeg er der jeg startet for en uke siden - ute av stand til å sparke meg selv i gang. Jeg har ikke lest en brøkdel av pensum og det er ingen som forventer at jeg skal komme gjennom 1400 sider innen neste torsdag. Faen ta eksamenstiden. jeg fikser det ikke! Opggaveskriving ha et litt mer tydelig mål - men eksmenslesningen er helt sinnsyk. Hvor skal du begynne? Jeg begynner med Porter. For det er 15 sider om klyngedannelser - og stort med enn det gidder jeg ikke fordype meg i det temaet. Fullt av tunge teorier og hule plussord som benyttes av alle bedrifter. Spillover, innovativ, samarbeid, cluster, komparativt fortrinn.... bla bla bla. Klyngedannelser og innovasjon er det temaet som startet konseptet bullshit bingo. Kjedeliiig! Men det må gjøres. 15 sider + forelesningsnotater= nok stoff til å snakke rundt temaet forhåpentligvis. Dette er det de får for å gi meg tre timer til besvare fire av fem oppgaver. Det får ikke testet kunnskapen min skikkelig. Og godt er det, for jeg gir katten i regionale klyngedannelser!

Ta deg tid...

torsdag 3. september 2009

Idag har jeg sovet til klokken tolv. I to timer har jeg stirret på alt rotet, all oppvasken, de umalte dørkarmene, haugen med uåpnede skolebøker. "Grip dagen,den er tross alt din"! Jeg har sett på filmhylla med alle filmene jeg ikke har sett, tegneseriene jeg har lyst til å lese om igjen, badedrakten min og treningstøyet mitt. Jeg skulle ha ringt blodbanken, betalt en regning, bestilt en legetime, ringt besteforeldrene mine, lest avisa og arkivert noen papirer.

Jeg har tusen ting jeg kan gjøre. Nyttige ting, ting som haster, ting som bare er hyggelig, ting som vil bedre humøret mitt, ting som er bra for kropp og sjel. Idag er depresjonens gift apati. Jeg MÅ jo ikke gjøre noe som helst. Jeg bare venter på at denne dagen skal være over istedet for å gjøre den bra igjen. Og det er vissheten om det, at jeg har evne til å gjøre dagen god, men at jeg ikke bruker den, som gjør meg skikkelig nedfor.

Det er ikke ofte jeg har en dag som denne. Jeg hadde ikke hatt tid til det dersom jeg skulle på jobb, forelesning eller møte noen. Det er kanskje derfor fast arbeid, og ikke studier, virker forbedrende på folk med depresjoner. De må opp av senga. Jeg har tilsvarende mye å gjøre som en arbeidstaker, kanskje mer, men jeg har ikke noe fastsatt tidspunkt jeg må gjøre det. Og da kan det hele, i øyeblikk som dette, virke overveldende og frata meg all lyst til å få ting gjort.

Neseskyllehorn anskaffet!

søndag 7. desember 2008

Obs! Dersom du er totalt uintressert i skribentens personlige nesehygiene bør du la være å lese videre.

I dag har nesetilstanden min nådd et vendepunkt, en milepæl om du vil. Etter mye diskusjon, en god del anbefalinger og en dugelig porsjon latterliggjøring av det beryktede neseskyllehornet, har jeg endelig tatt skrittet. Med 38,7 i feber stakk jeg innom apoteket, etter å ha blitt regelrett sendt hjem fra = Oslo, og gikk til anskaffelse av dette vidunderet av en oppfinnelse.

Halvparten av vannet rant ned i halsen min til å begynne med, men jeg ga meg ikke så lett. Bruksanvisningen hjalp meg et godt stykke på veien, men selve koden må man knekke selv. Dette vann-i-halsen-problemet ordner seg ikke bare av at man trekker haken innover og åpner munnen. Man må faktisk "lukke" svelget. Jomfruturen gikk altså ikke helt knirkefritt for seg, men i allefall sytefritt. Jeg unnlot nemlig å fortelle B at jeg skulle gjøre det, slik at han var opptatt med å plaffe ned tyskere i flyspillet sitt. Jeg har nok selvinnsikt til å vite at jeg hadde sutret en god del dersom han hadde stått beleielig til som klagemur.

Neseskyllehornet har fremdeles ikke vist seg verdig som nesesprayerstatning. Å sammenligne de to blir som å sammenligne sårsalve og plaster - to ting som skal på samme sted, men med litt forskjellig funksjon. Vannet fra hornet løsnet opp snørr og slim jeg ikke ikke visste var der engang, men etter to runder - altså etter at 6 dl vann hadde strømmet gjennom nesegangene mine, var det fremdeles tett slik at jeg måtte ty til nesesprayen. Likevel tror jeg at dette er et nytt skritt på veien til en lykkeligere nese. Jeg har redusert nesespraybruken min kraftig, og samtidig bruker jeg en svakere løsning enn før, men denne nye oppdagelsen kan jo føre til at nesesprayen ikke lenger blir nødvendig etterhvert som slimhinnene mine (forhåpentligvis) roer seg ned.

Så var den denne nesa da...

onsdag 26. november 2008

Er det ikke det ene så er det faenmeg det andre. Nå skal jeg benytte bloggen min til å syte over enda en liten sak. Jeg har hatt ganske tett nese de siste tre ukene. Det har liksom ikke gitt seg enda. Idag var jeg på apoteket igjen for å kjøpe en ny nesespray som er litt mildere enn den forrige. Så sa damen på apoteket at jeg måtte huske at det gjaldt denne også at jeg ikke måtte bruke den mer enn ni dager i strekk. Jeg later alltid som om jeg gjør som de sier så jeg nikker og smiler og går derfra mens hodet mitt kverner rundt dette spørsmålet; HVORFOR? Hva kommer til å skje dersom jeg ikke stopper? Faller nesa av? Får jeg vorter? Får jeg blå urin? Etser neseveggen bort slik at jeg ender opp med ett nesebor sånn som Kate Moss? Og hva skal jeg gjøre med at nesa er tett om jeg ikke har nesespray å løse det opp med? Jeg har jo lettere enn de fleste for å få bihulebetennelse. Hva forventer damen på apoteket at jeg skal gjøre med dette og finnes det noen "or else"? Jeg tror vi får lage en spørreundersøkelse. Inntil videre akter jeg å bruke nesesprayen. Jeg får ikke puste uten!