fredag 27. august 2010
Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen, begge representanter for Oslo FrP, publiserte nylig en kronikk i Aftenposten der de anklager AP for å dolke norsk kultur i ryggen ved å erstatte den med flerkultur, definert som rotløshet satt i system, angivelig en sosialdemokratisk drøm fra Disneyland.
Man forstår det på kronikkforfatterene at flerkultur er noe annet enn norsk kultur, en slags tvangstrøye som skal bytte ut det som er norskt. Fler betyr to eller mer, og begrepet flerkultur foreslår derfor at mange kulturer lever side om side, uten å eliminere hverandre. Å opprettholde en kultur med respekt for andre kulturer innebærer i seg selv et samarbeid en felles verdi. På den måten utgjør alle kulturene også en felles kultur som vi ønsker i Norge, flerkultur. At dette skulle utgjøre noen trussel mot norsk kultur stiller jeg meg uforstående til. Når vi ser på felles verdier er det usannsylig at man noengang blir enige om alt. Jeg vil jo av FrP kvalifisere som norsk (selv om jeg har en tipp tipp svenske i slektstreet mitt et sted) men vil neppe assosieres kulturelt med dem. Den samme avgrunnen som finnes mellom mitt og f.eks Siv Jensens verdisyn, kan også finnes mellom en nordmann og en innvandrer, men da er det plutselig noe FrP kan bruke politisk som en trussel mot norsk kulturs fremtid. Rasende konflikt og samfunnsdebbatt er ikke noe nytt i Norge, et velkjent eksempel er Wergeland og Welhaven som hatet hverandre som pesten, men ingen av dem fikk lov til å forsøke å fjerne den andre fra den norske kulturen fordet.
Å omtale norsk invandringspolitikk som et flerkulturelt eksperiment fra Arbeiderpartiet er latterlig. Det finnes ingen gal vitenskapsmann i en kjeller på Youngstorvet som bruker hele Norge som laboratorium. Verden er inne i en epoke av globalisering. Alle vestlige land opplever innvandring fra Sør, enten den er lovlig eller ulovlig, om det er arbeidsinnvandring, familiegjenforening eller flyktninger som søker trygghet fra kuler og krutt, voldtekt, forfølgelse, drap og tortur. Om innvandringspolitikken ikke er bærekraftig er det et utfall av mangel på integrerende tilbud på et bredt politisk plan. Både språkopplæring og kulturinnføring er viktig, men integrering foregår på alle arenaer i samfunnet. Derfor må vi bruke midler på å satse på tiltak på arbeidsplasser, på bolimarkedet, i skoleverket osv. Segregering er utfallet av at integreringen har fungert for dårlig på en eller flere av disse arenaene.
Norge kommer ikke til å kunne håndtere sin egen demografiske utvikling uten innvandring; Vi har for mange kommende pensjonister, og for få som utdanner seg til å jobbe med dem, til at vi kan la være å ta inn innvandrere. Det er nettopp det som gjør satsingen på å håndtere nærværet av flere kulturer viktig. I FrPske ører høres det ut som om dette skal fortrenge vår egen norske kultur, når det i realiteten handler om å legge tilrette for nærværet av annen kultur også.
Tybring-Gjedde og Andersen tar feil, den negative kulturutviklingen i Norge er ikke på grunn av innvandring eller Arbeiderpartiet. Den er forårsaket blant annet av FrP som svartmaler islam, muslimer og innvandrere generelt, og en ansvarsfraskrivende presse som gladelig bruker negative representasjoner av innvandrere for å selge noen tusen aviser ekstra. Splitt og hersk er FrPs tydelige taktikk, og de burde skamme seg de som hjelper dem med å forringe samfunnet på den måten.
Den faktiske rotløsheten i vårt samfunn er forårsaket av overindividualisering. Jeg ditt og jeg datt, meg, meg, MEG! En total mangel på samfunnsånd og fellesskapsverdier er med på å forringe samfunnet vi er en del av. Jeg er sikker på at fremmedgjøringen og rotløsheten hos mange øker i takt med at alt plutselig handler om billig bensin, tobakk og alkohol. Når individet er størst og verden spinner rundt den enklelte så forsvinner også troen på noe som er større enn seg selv. Min persolige rett til å legge varmekabler i oppkjørselen, fordi jeg heller vil sitte inne i varmen og se Paradise Hotel enn å måke slik man måtte i gamledager, overskygger Gud eller Felleskapet. Det er ikke plass til noen av delene i det konsumerende individets borg av umiddelbar tilfredsstillelse.
Jeg ser ikke så mye Disney i venstresidens invitasjon til innvandrergrupper om å delta i den norske dugnaden for å skape et samfunn som inkluderer alle. Amerikansk konsumideologi og individualisme er heller en pakke som følger med plastikkliberalismen til Siv&co. Ingen kommer til å slutte å spille haringfele eller danse i leikaringen på grunn av økt integrering, kanskje heller om, gud forby, FrP kommer til makta og slakter kulturbudsjettene landet over.
