Kjære Pus

fredag 6. august 2010

Bernhard sier at du er i kattehimmelen nå, og at der er det massevis av allergikere tilgjengelige til enhver tid slik at du kan plage dem når det passer deg. Utenom allergikere (som det helt sikkert er der også) tror jeg det er masse småfugl som du kan jakte på, den god del mus og mange vennlige fang du kan legge deg i når du vil ha kos. Dessuten er det bestandig sommer der og dørene står alltid åpne sånn at du kan være ute eller inne når du selv vil.

Du har vært hjemme i huset mitt i seksten år. Det er to tredjedeler av livet mitt, det. Det kommer alltid til å mangle noe der fra nå av. Skålen på kjøkkengulvet kommer ikke til å stå der neste gang jeg kommer hjem. Blikket mitt kommer automatisk til å søke deg i en av stolene eller på hattehylla i garderoben.

Så mye du rakk å utvikle personligheten din i løpet av livet. Da du var liten ville du bare leke eller jakte og en sjelden gang kose – men bare med de voksne. Ved nærmere ettertanke er det ikke så rart at du ikke hadde noe særlig tillit til barn. Jeg ville jo helst bare dulle med deg og det var selvsagt ikke av interesse. Per var for liten til å være varsom med deg og ikke minst finnes det en horde av historier om hvordan Håkon jaktet på deg med formålet om å lage kattesuppe. Jeg husker en periode jeg ikke orket å ha på meg noe annet enn olabukser på grunn av dine dagelige angrep på forbipasserende legger på vei bort til frokostbordet. Et sort glimt i øyekroken, to sett klør låst fast til buksebenet og to bakbein som krakilsk sparket løs på ”byttet” sitt. Jeg tror i grunn det var jaktinstinktet ditt som ga deg et langt liv. En sommerdag telte jeg at du spiste fire spurver. Du har neppe veid mer enn to-tre kilo noen gang, men appetitten din var upåklagelig, dog var du kresen. Mus hadde du ikke sansen for annet enn til jakt, så de ble gitt i gave til oss andre i familien. Nam nam!

Tenk så mange netter du ble kastet ut av mamma og pappa og så mange netter jeg slapp deg inn vinduet mitt (gjerne når det regnet) så du kunne sove på dyna mi – alltid i fotenden. Og alltid skulle du ut av rommet mitt i femtiden om morgenen. Du kunne kunsten å vekke meg bedre en noen annen.

Tiden roet ned lekingen til alle dorullers lettelse, men jaktingen på fugl bestod lenge etter det. Jeg tviler på at det er skjærer i kattehimmelen, forresten. Skærene var alltid fæle med deg, men de andre fuglene tok du rotta på. Naboen måtte feste en ring av hønsenetting på trestammen i hagen sin fordi du til stadighet forsynte deg av de små pip-pipene i fuglekassa. For ikke å snakke om det ukjente antallet akvariefisk du slukte levende. Og jeg som ikke kunne fatte hvor de ble av alle sammen – inntil jeg ferska deg i å drikke vann fra akvariet. Bevegelsen i overflaten fikk de dumme fiskene til å tro at det var mating på gang og tåpelige som de var svømte de rett inn i munnen din. Snakk om luksus!

På dine eldre dager ble du en engstelig og kjeftete gammel frøken. Hadde du vært menneske ville du hatt paraply (enten det regnet eller ikke) og en hatt med fjær i. Vi fikk alle høre din hjertens mening om hvor dårlig gjort det var å la deg være så mye alene. Vi hadde alle dårlig samvittighet for det fra før, men du gjorde det litt ekstra hjerteskjærende.

Jeg fant ingen bilder av deg på dataen min, så det mest dekkende jeg kunne finne på nettet var tegninger av Gubben og Katten. Pappa har alltid likt de bøkene, kanskje nettopp med tanke på dine påfunn og forholdet dere i mellom. Noen ganger var det jo bare dere to der hjemme. Og jeg tviler ikke på at dere koste dere iblant med litt god mat og kanskje også den gamle sveivegrammofonen pappa har stående.

Det er så trist at du er vekk, men jeg er veldig glad for at du var her så lenge som du var. Siste gang jeg holdt deg gravde jeg ansiktet mitt ned i pelsen din, sånn som jeg pleier, også sa jeg til Bernhard at ingen annen katt i hele verden har akkurat den lukten. Her jeg sitter nå vet jeg akkurat hvordan den lukten var og jeg håper aldri at jeg glemmer den. Jeg håper at jeg blir gammel og møter på en annen katt og at jeg kan fortelle den om deg. Når jeg dør vil jeg til kattehimmelen - i allefall vil jeg en tur innom og se deg igjen. Du får kose deg med å plage allergikerne imens!