Refleksjon og ettertanke

fredag 29. juli 2011

Vi er inne i en tung tid i Norge i dag. Landesorg har blitt et begrep med et betydningsinnhold vi plutselig er i stand til å fatte. Angrepet 22 juli rammet nasjonen min, byen min, generasjonen min og verdisettet mitt. Jeg kjenner ingen av de drepte, men likevel kjennes terrorangrepene personlig. Tankene mine går til de pårørende, men også til Norges fremtid som et fritt, trygt og demokratisk land.

En studiekamerat av meg skulle for en tid tilbake på et møte i kirken i forbindelse med at han skulle gifte seg. Programmet inkluderte forberedelse på selve vielsen, men også større diskusjoner om hva giftermål betyr for paret, familien og omgangskretsen. Før kameraten min skulle dra sa han at det var greit å dra på et sånt møte, men at han gruet seg til ”den siste timen for refleksjon og ettertanke”. I situasjonen opplevdes frykten hans for å bli spurt om hva han tenkte om det å gifte seg, i grunn en veldig personlig og intim konfrontasjon, som komisk. I ettertid forstår jeg usikkerheten hans bedre. Tenk om han ikke hadde noen refleksjoner å dele? Tenk om det han sa ble latterliggjort?

I den tiden vi er inne nå, i ukene, kanskje månedene og årene, etter 22 juli står vi overfor mange debatter, og i en tid for refleksjon og ettertanke. En så alvorlig hendelse vekker et vidt spekter av reaksjoner hos folk. Ofte kan man tenke at ens egne tanker omkring noe er så åpenbare at det er lett å glemme at andre kan tenke helt annerledes om saken. Kanskje nettopp derfor er det viktig å rydde ens egne tanker om det som har skjedd, slik at en kan møte andres uttalelser på en bedre måte. I likhet med hvordan min studiekamerat opplevde at det kjentes utrygt å snakke i plenum om ekteskapets betydning for ham, kan det oppleves utrygt å uttale seg om det som har skjedd, å uttale seg om hvordan vi skal møte ekstremisme, multikulturalisme, samfunnsdebatt, sorg, ytringsfrihet, kristendom og islam. Hva om refleksjonene våre blir sett på som verdiløse? Hva om noen avslører logiske brister i argumentasjonen vår? Hva om vi blir latterliggjort eller lagt for hat på grunnlag av tankene, følelsene og meningene våre?

Denne frykten har jeg etter beste evne tenkt til å legge fra meg. For å bidra til det fellesskapet vi ønsker å ha i Norge er det bedre om vi alle ruster oss til å tåle motstand mot meningene våre, og at vi tør å blottlegge tankene våre, for å bidra til den refleksjonen vi gjør i felleskap i samfunnsdebatten. Så får vi heller ta risikoen det er for å bli kritisert og forsøke å ha tillit til at andre kan argumentere imot oss på en sivilisert måte.

Kjør debatt!

Kjære alle journalister!

fredag 10. september 2010

Jeg behøver virkelig ikke å vite om en eller annen flat-earth-society-neandertalerprest brenner Koranen i USA. En ekte seier for verden hadde vært om det virkelig ikke var av interesse for mediene å rapportere om denne saken. Hatefulle minoriteter kommer alltid til å finnes, men å sette av plass i offentligheten til at de kan tale sin sak er med på å legitimere deres syn ovenfor enklete andre potensielle muslimhatere. Enda værre er det at det forventes av vestlige muslimer at de skal se sin egen religion og kultur atter en gang tråkkes og spyttes på, for deretter å bli smurt ut i skam på alle verdens forsider. Bokbrenning har historisk sett blitt begått av diktaturer med formål om sensur, og i vestlig kontekst har det vekket svært dårlige assossiasjoner i etterkant av Nazi-Tysklands aksjoner i 1933. Før var det jødene som var det var legitimt å klandre for verdens ulykke. Nå, som vi alle tenker på konsentrasjonsleirene med skam og avsky, står vi samtidig og ser på mens muslimene utsettes for liknende overgrep. Svartmalingen av islam som religion og av muslimer selv har en klar parallell i historien. Den gradvise dehumaniseringen av muslimer er ment til å gjøre oss andre følelsesløse ovenfor overgrepene de utsettes for, enten det er urettferdig omtale i mediene eller grove brudd på menneskerettighetene i Guantanamo Bay. Internett , mobiltelefonen, Lady Gaga, engangsbleier, Desperate Housewives, Ipoden og plasmaskjermen har ikke ført verden frem et skritt i menneske(lig)hetens navn. Om vi leser Øverland idag ser det ut som om han skriver om nåtiden!




Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

Den rotløse kulturen

fredag 27. august 2010

Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen, begge representanter for Oslo FrP, publiserte nylig en kronikk i Aftenposten der de anklager AP for å dolke norsk kultur i ryggen ved å erstatte den med flerkultur, definert som rotløshet satt i system, angivelig en sosialdemokratisk drøm fra Disneyland.

Man forstår det på kronikkforfatterene at flerkultur er noe annet enn norsk kultur, en slags tvangstrøye som skal bytte ut det som er norskt. Fler betyr to eller mer, og begrepet flerkultur foreslår derfor at mange kulturer lever side om side, uten å eliminere hverandre. Å opprettholde en kultur med respekt for andre kulturer innebærer i seg selv et samarbeid en felles verdi. På den måten utgjør alle kulturene også en felles kultur som vi ønsker i Norge, flerkultur. At dette skulle utgjøre noen trussel mot norsk kultur stiller jeg meg uforstående til. Når vi ser på felles verdier er det usannsylig at man noengang blir enige om alt. Jeg vil jo av FrP kvalifisere som norsk (selv om jeg har en tipp tipp svenske i slektstreet mitt et sted) men vil neppe assosieres kulturelt med dem. Den samme avgrunnen som finnes mellom mitt og f.eks Siv Jensens verdisyn, kan også finnes mellom en nordmann og en innvandrer, men da er det plutselig noe FrP kan bruke politisk som en trussel mot norsk kulturs fremtid. Rasende konflikt og samfunnsdebbatt er ikke noe nytt i Norge, et velkjent eksempel er Wergeland og Welhaven som hatet hverandre som pesten, men ingen av dem fikk lov til å forsøke å fjerne den andre fra den norske kulturen fordet.

Å omtale norsk invandringspolitikk som et flerkulturelt eksperiment fra Arbeiderpartiet er latterlig. Det finnes ingen gal vitenskapsmann i en kjeller på Youngstorvet som bruker hele Norge som laboratorium. Verden er inne i en epoke av globalisering. Alle vestlige land opplever innvandring fra Sør, enten den er lovlig eller ulovlig, om det er arbeidsinnvandring, familiegjenforening eller flyktninger som søker trygghet fra kuler og krutt, voldtekt, forfølgelse, drap og tortur. Om innvandringspolitikken ikke er bærekraftig er det et utfall av mangel på integrerende tilbud på et bredt politisk plan. Både språkopplæring og kulturinnføring er viktig, men integrering foregår på alle arenaer i samfunnet. Derfor må vi bruke midler på å satse på tiltak på arbeidsplasser, på bolimarkedet, i skoleverket osv. Segregering er utfallet av at integreringen har fungert for dårlig på en eller flere av disse arenaene.

Norge kommer ikke til å kunne håndtere sin egen demografiske utvikling uten innvandring; Vi har for mange kommende pensjonister, og for få som utdanner seg til å jobbe med dem, til at vi kan la være å ta inn innvandrere. Det er nettopp det som gjør satsingen på å håndtere nærværet av flere kulturer viktig. I FrPske ører høres det ut som om dette skal fortrenge vår egen norske kultur, når det i realiteten handler om å legge tilrette for nærværet av annen kultur også.

Tybring-Gjedde og Andersen tar feil, den negative kulturutviklingen i Norge er ikke på grunn av innvandring eller Arbeiderpartiet. Den er forårsaket blant annet av FrP som svartmaler islam, muslimer og innvandrere generelt, og en ansvarsfraskrivende presse som gladelig bruker negative representasjoner av innvandrere for å selge noen tusen aviser ekstra. Splitt og hersk er FrPs tydelige taktikk, og de burde skamme seg de som hjelper dem med å forringe samfunnet på den måten.

Den faktiske rotløsheten i vårt samfunn er forårsaket av overindividualisering. Jeg ditt og jeg datt, meg, meg, MEG! En total mangel på samfunnsånd og fellesskapsverdier er med på å forringe samfunnet vi er en del av. Jeg er sikker på at fremmedgjøringen og rotløsheten hos mange øker i takt med at alt plutselig handler om billig bensin, tobakk og alkohol. Når individet er størst og verden spinner rundt den enklelte så forsvinner også troen på noe som er større enn seg selv. Min persolige rett til å legge varmekabler i oppkjørselen, fordi jeg heller vil sitte inne i varmen og se Paradise Hotel enn å måke slik man måtte i gamledager, overskygger Gud eller Felleskapet. Det er ikke plass til noen av delene i det konsumerende individets borg av umiddelbar tilfredsstillelse.

Jeg ser ikke så mye Disney i venstresidens invitasjon til innvandrergrupper om å delta i den norske dugnaden for å skape et samfunn som inkluderer alle. Amerikansk konsumideologi og individualisme er heller en pakke som følger med plastikkliberalismen til Siv&co. Ingen kommer til å slutte å spille haringfele eller danse i leikaringen på grunn av økt integrering, kanskje heller om, gud forby, FrP kommer til makta og slakter kulturbudsjettene landet over.