lørdag 29. november 2008
Mine venner vet at jeg er over gjennomsnittlig oppslukt når jeg først ser på TV. Det er derfor, av ren selvinnsikt (ofte feiltolket som arroganse), at jeg ikke har hatt TV de siste tre årene. Dermed kastet jeg bort lite - faktisk ikkeno tid på gamle episoder av Home and Away etc. Etter at jeg flyttet sammen med Bernhard ville jeg ikke akkurat forlange at han skulle kvitte seg med sin TV. Problemet er bare det, at det er mye mer komfortabelt å være apatisk på sofaen når du har en diger TV der, enn når du må se på film på en Mac med ganske dårlig lydkvalitet og som bråker når den leser CD/DVDer.
Før gjorde jeg apatien min til noe produktivt. Klesvask eller vinduspussing ellere noe annet døllt og nyttig for å utsette det uungåelige faktum - eksamen. Jeg føler at fortrengingen av eksamenslesing til fordel for noe nyttig
rettferdiggjør min egen apati. Grey’s Anatomy tar fra meg den illusjonen om rettferdiggjørelse. Nå må jeg både kjempe mot min egen angst for å begynne å pugge pensum og avhengigheten til en TV-serie som er kjempespennende, men som strengt tatt ikke burde gjøre noe fra eller til i livet mitt. Alt var så mye enklere i gamledager!
2 kommentarer:
Dropp angsten - la deg forføre. Reruns av 7th Heaven, Extreme Makeover Home Edition (som jeg ikke kan se alene, for da begynner jeg å sippe), Top Model Norge/USA/Canada... Man kan like gjerne overgi seg til herligheten med det samme. Dessuten ender jeg bare opp med å kjøpe crappy DVD hvis jeg ikke ser på TV.
I løpet av NaNo har jeg imidlertid lært at TV-programmene i seg selv ikke representerer noe savn, det er hodehvilingen og avslapningen som lider når jeg ikke får min daglige dose "The Daily Show" (å, som jeg elsker Jon Stewart!). Når man setter på en film må man følge med. Tenke. Æsj.
TV er skummelt. Men internett, blogger og facebook er også ganske avhengighetsskapende..
Legg inn en kommentar