Grey’s anatomy

lørdag 29. november 2008

Omtrent alle TV-serier er fengende. Det må de være for å bli sendt på riksdekkende TV i inn- og utland. En million pilotepisoder blir sendt og kommer seg ikke gjennom filteret. Grey’s Anatomy er likevel annerledes. Det som er så merkelig er at serien legger veldig opp til at man skal like hovedkarakteren, Meredith Grey. Jeg merker at det klarer ikke jeg. Jeg vet ikke om det er instruksjonene Ellen Pompeo får om å være febrilsk, søt, selvmedlidende og overlegen eller om hun bare er en dårlig skuespiller. Uansett bommer Meredith når serien åpenbart forsøker å få henne til å treffe hjertet mitt. Derek Sheperd, hennes store kjærlighet som også går under kallenavnet McDreamy, slår meg som en selvgod, egoistisk klyse. Det legger opp til at de er ment for hverandre og vil ende opp sammen for evig og alltid. I couldn’t care less! Så dårlig de behandler alle rundt seg der de bader i egosentrismen sin fortjener de virkelig hverandre - på en dårlig måte. Det mest spennende med Grey-McDreamydramaet er hvordan de andre i serien, spesielt Addison og George, håndterer det. 

De andre karakterene i serien, derimot, er flotte! Spesielt George, Burke og Bailey. Det beste med serien er hva som skjer med dem. 

Jeg følger spent med mot de siste episodene av andre sesong. Jeg har fått noen hint om at dette dårlige inntrykket av hoverkarakteren(e) vil endre seg etterhvert. Jeg har jo bare sett litt under halvparten av episodene som er laget hittil, så det gjenstår å se.

TV og eksamen.

Mine venner vet at jeg er over gjennomsnittlig oppslukt når jeg først ser på TV. Det er derfor, av ren selvinnsikt (ofte feiltolket som arroganse), at jeg ikke har hatt TV de siste tre årene. Dermed kastet jeg bort lite - faktisk ikkeno tid på gamle episoder av Home and Away etc. Etter at jeg flyttet sammen med Bernhard ville jeg ikke akkurat forlange at han skulle kvitte seg med sin TV. Problemet er bare det, at det er mye mer komfortabelt å være apatisk på sofaen når du har en diger TV der, enn når du må se på film på en Mac med ganske dårlig lydkvalitet og som bråker når den leser CD/DVDer.

Før gjorde jeg apatien min til noe produktivt. Klesvask eller vinduspussing ellere noe annet døllt og nyttig for å utsette det uungåelige faktum - eksamen. Jeg føler at fortrengingen av eksamenslesing til fordel for noe nyttig

rettferdiggjør min egen apati. Grey’s Anatomy tar fra meg den illusjonen om rettferdiggjørelse. Nå må jeg både kjempe mot min egen angst for å begynne å pugge pensum og avhengigheten til en TV-serie som er kjempespennende, men som strengt tatt ikke burde gjøre noe fra eller til i livet mitt. Alt var så mye enklere i gamledager!