Refleksjon og ettertanke

fredag 29. juli 2011

Vi er inne i en tung tid i Norge i dag. Landesorg har blitt et begrep med et betydningsinnhold vi plutselig er i stand til å fatte. Angrepet 22 juli rammet nasjonen min, byen min, generasjonen min og verdisettet mitt. Jeg kjenner ingen av de drepte, men likevel kjennes terrorangrepene personlig. Tankene mine går til de pårørende, men også til Norges fremtid som et fritt, trygt og demokratisk land.

En studiekamerat av meg skulle for en tid tilbake på et møte i kirken i forbindelse med at han skulle gifte seg. Programmet inkluderte forberedelse på selve vielsen, men også større diskusjoner om hva giftermål betyr for paret, familien og omgangskretsen. Før kameraten min skulle dra sa han at det var greit å dra på et sånt møte, men at han gruet seg til ”den siste timen for refleksjon og ettertanke”. I situasjonen opplevdes frykten hans for å bli spurt om hva han tenkte om det å gifte seg, i grunn en veldig personlig og intim konfrontasjon, som komisk. I ettertid forstår jeg usikkerheten hans bedre. Tenk om han ikke hadde noen refleksjoner å dele? Tenk om det han sa ble latterliggjort?

I den tiden vi er inne nå, i ukene, kanskje månedene og årene, etter 22 juli står vi overfor mange debatter, og i en tid for refleksjon og ettertanke. En så alvorlig hendelse vekker et vidt spekter av reaksjoner hos folk. Ofte kan man tenke at ens egne tanker omkring noe er så åpenbare at det er lett å glemme at andre kan tenke helt annerledes om saken. Kanskje nettopp derfor er det viktig å rydde ens egne tanker om det som har skjedd, slik at en kan møte andres uttalelser på en bedre måte. I likhet med hvordan min studiekamerat opplevde at det kjentes utrygt å snakke i plenum om ekteskapets betydning for ham, kan det oppleves utrygt å uttale seg om det som har skjedd, å uttale seg om hvordan vi skal møte ekstremisme, multikulturalisme, samfunnsdebatt, sorg, ytringsfrihet, kristendom og islam. Hva om refleksjonene våre blir sett på som verdiløse? Hva om noen avslører logiske brister i argumentasjonen vår? Hva om vi blir latterliggjort eller lagt for hat på grunnlag av tankene, følelsene og meningene våre?

Denne frykten har jeg etter beste evne tenkt til å legge fra meg. For å bidra til det fellesskapet vi ønsker å ha i Norge er det bedre om vi alle ruster oss til å tåle motstand mot meningene våre, og at vi tør å blottlegge tankene våre, for å bidra til den refleksjonen vi gjør i felleskap i samfunnsdebatten. Så får vi heller ta risikoen det er for å bli kritisert og forsøke å ha tillit til at andre kan argumentere imot oss på en sivilisert måte.

Kjør debatt!