Bortkasta kinopenger

fredag 16. september 2011

Man har bæsja på leggen i filmbransjen hvis man klarer å lage en B-film av en A-films budsjett, og det et det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett Colombiana. Odd Børretzen ordlegger et fenomen fra denne filmen i sangen ”Vi drømte om Amerika”. Han snakker om de første amerikanske filmene som kom til Norge og som handlet om stillehavskrigen og om hvordan disse filmene fremstilte japanerne: ”[...]i tillegg til å være stygge så var de redselsfullt dumme, de var så dumme at de snakket gebrokkent engelsk selv når de snakket med hverandre.”

Det er nemlig sånn at filmer med litt respekt for den kulturen de forsøker å fremstille lar noen kulturelle hovedtrekk, som for eksempel språk, være fremtredende. Filmen begynner i Colombia der skumle ting foregår i lokale mafiagrupperinger. Pappaen til vår heltinne, Catalaya, og hovedskurken snakker sammen på gebrokken engelsk til tross for at de begge er colombianske. Hele familien blir massakrert, men ni år gamle Catalaya klarer å ninja-unnslippe både mafia og amerikanske myndigheter og kommer seg på egenhånd til Chicago der hennes mofioso-onkel bor.

Vi blir tatt tilbake til nåtiden der Catalaya, som hungrer etter hevn over sine foreldres mordere, har blitt opplært av onkelen sin til å bli en slags high-tech supersnikmorder. Det forutsigbare hevnnarrativet og de usannsynlige actionscenene er ikke det som gjør dette til en dårlig film, tvert om forventer og krever jeg det av en film av dette kaliberet. Min store off-knapp ligger i den forferdelige dialogen, ikke bare foregår denne utelukkende på engelsk, den er unaturlig, grunn, pinlig og kjedelig. Jeg har veldig, veldig lett for å leve meg inn i en film, selv om den er dårlig, men denne dialogen minner meg på at jeg sitter i en kinosal i en fremmed by med andre mennesker rundt meg, at de lager popcorn rett utenfor, at det er en stund siden jeg har spist sushi, at det har vært valg i Norge nylig osv... Det skjer ytterst sjeldent at jeg klarer å tenke på noe annet når jeg ser på film eller TV (til mine venners store frustrasjon) og når det skjer er det et kraftsignal om at noen i denne filmproduksjonen burde hatt sparken (alternativt kokt kaffe eller snekret kulisser).

Kvinnerollen er også kritikkverdig: Dette er en typisk film som enkelte vil kalle kvinnefrigjørende fordi den har en sterk kvinne i hovedrollen, en kvinne som er fysisk sterk til tross for at hun veier ca førti kilo, en kvinne som er målrettet i sin plan om å ta livet av sine foreldres mordere, en kvinne som gjør det selv. Problemet med resonnementet om at dette styrker vår idé om kvinnelighet kommer til syne når vi kaster et blikk på hennes personlighetsmessige trekk. Hun er egoistisk, hun tar ikke hensyn til sin onkels advarsler, hun stikker av fra kjærestens seng mens han sover og nekter å fortelle ham noe personlig om seg selv eller sine følelser. Karakteren er proppet med det vi ser på som tradisjonelt mannlige ”den ensomme ulv”-trekk. Det er disse trekkene som er bærebjelkene for hennes styrke, ergo er det en mannlig, ikke en kvinnelig, styrke vi ser i henne. Å påstå at dette er kvinnefrigjørende er etter mitt skjønn enten hyklersk eller lite gjennomtenkt.

Jeg gikk inn på oslokino.no og gav Colombiana en solid toer på terningen, dermed rykket den ned fra fem til fire på Oslo kinos terning, en forløpig lite kvantitativ terning med andre ord. Denne filmen egner seg nok best på TV når du har influensa og trenger hjernedød action med scener som åpenbart blir kjedelige nok til at du trygt kan hente deg en kopp te uten å gå glipp av noe essensielt.