torsdag 3. september 2009
Idag har jeg sovet til klokken tolv. I to timer har jeg stirret på alt rotet, all oppvasken, de umalte dørkarmene, haugen med uåpnede skolebøker. "Grip dagen,den er tross alt din"! Jeg har sett på filmhylla med alle filmene jeg ikke har sett, tegneseriene jeg har lyst til å lese om igjen, badedrakten min og treningstøyet mitt. Jeg skulle ha ringt blodbanken, betalt en regning, bestilt en legetime, ringt besteforeldrene mine, lest avisa og arkivert noen papirer.
Jeg har tusen ting jeg kan gjøre. Nyttige ting, ting som haster, ting som bare er hyggelig, ting som vil bedre humøret mitt, ting som er bra for kropp og sjel. Idag er depresjonens gift apati. Jeg MÅ jo ikke gjøre noe som helst. Jeg bare venter på at denne dagen skal være over istedet for å gjøre den bra igjen. Og det er vissheten om det, at jeg har evne til å gjøre dagen god, men at jeg ikke bruker den, som gjør meg skikkelig nedfor.
Det er ikke ofte jeg har en dag som denne. Jeg hadde ikke hatt tid til det dersom jeg skulle på jobb, forelesning eller møte noen. Det er kanskje derfor fast arbeid, og ikke studier, virker forbedrende på folk med depresjoner. De må opp av senga. Jeg har tilsvarende mye å gjøre som en arbeidstaker, kanskje mer, men jeg har ikke noe fastsatt tidspunkt jeg må gjøre det. Og da kan det hele, i øyeblikk som dette, virke overveldende og frata meg all lyst til å få ting gjort.
