Grey’s anatomy

lørdag 29. november 2008

Omtrent alle TV-serier er fengende. Det må de være for å bli sendt på riksdekkende TV i inn- og utland. En million pilotepisoder blir sendt og kommer seg ikke gjennom filteret. Grey’s Anatomy er likevel annerledes. Det som er så merkelig er at serien legger veldig opp til at man skal like hovedkarakteren, Meredith Grey. Jeg merker at det klarer ikke jeg. Jeg vet ikke om det er instruksjonene Ellen Pompeo får om å være febrilsk, søt, selvmedlidende og overlegen eller om hun bare er en dårlig skuespiller. Uansett bommer Meredith når serien åpenbart forsøker å få henne til å treffe hjertet mitt. Derek Sheperd, hennes store kjærlighet som også går under kallenavnet McDreamy, slår meg som en selvgod, egoistisk klyse. Det legger opp til at de er ment for hverandre og vil ende opp sammen for evig og alltid. I couldn’t care less! Så dårlig de behandler alle rundt seg der de bader i egosentrismen sin fortjener de virkelig hverandre - på en dårlig måte. Det mest spennende med Grey-McDreamydramaet er hvordan de andre i serien, spesielt Addison og George, håndterer det. 

De andre karakterene i serien, derimot, er flotte! Spesielt George, Burke og Bailey. Det beste med serien er hva som skjer med dem. 

Jeg følger spent med mot de siste episodene av andre sesong. Jeg har fått noen hint om at dette dårlige inntrykket av hoverkarakteren(e) vil endre seg etterhvert. Jeg har jo bare sett litt under halvparten av episodene som er laget hittil, så det gjenstår å se.

TV og eksamen.

Mine venner vet at jeg er over gjennomsnittlig oppslukt når jeg først ser på TV. Det er derfor, av ren selvinnsikt (ofte feiltolket som arroganse), at jeg ikke har hatt TV de siste tre årene. Dermed kastet jeg bort lite - faktisk ikkeno tid på gamle episoder av Home and Away etc. Etter at jeg flyttet sammen med Bernhard ville jeg ikke akkurat forlange at han skulle kvitte seg med sin TV. Problemet er bare det, at det er mye mer komfortabelt å være apatisk på sofaen når du har en diger TV der, enn når du må se på film på en Mac med ganske dårlig lydkvalitet og som bråker når den leser CD/DVDer.

Før gjorde jeg apatien min til noe produktivt. Klesvask eller vinduspussing ellere noe annet døllt og nyttig for å utsette det uungåelige faktum - eksamen. Jeg føler at fortrengingen av eksamenslesing til fordel for noe nyttig

rettferdiggjør min egen apati. Grey’s Anatomy tar fra meg den illusjonen om rettferdiggjørelse. Nå må jeg både kjempe mot min egen angst for å begynne å pugge pensum og avhengigheten til en TV-serie som er kjempespennende, men som strengt tatt ikke burde gjøre noe fra eller til i livet mitt. Alt var så mye enklere i gamledager!

Så var den denne nesa da...

onsdag 26. november 2008

Er det ikke det ene så er det faenmeg det andre. Nå skal jeg benytte bloggen min til å syte over enda en liten sak. Jeg har hatt ganske tett nese de siste tre ukene. Det har liksom ikke gitt seg enda. Idag var jeg på apoteket igjen for å kjøpe en ny nesespray som er litt mildere enn den forrige. Så sa damen på apoteket at jeg måtte huske at det gjaldt denne også at jeg ikke måtte bruke den mer enn ni dager i strekk. Jeg later alltid som om jeg gjør som de sier så jeg nikker og smiler og går derfra mens hodet mitt kverner rundt dette spørsmålet; HVORFOR? Hva kommer til å skje dersom jeg ikke stopper? Faller nesa av? Får jeg vorter? Får jeg blå urin? Etser neseveggen bort slik at jeg ender opp med ett nesebor sånn som Kate Moss? Og hva skal jeg gjøre med at nesa er tett om jeg ikke har nesespray å løse det opp med? Jeg har jo lettere enn de fleste for å få bihulebetennelse. Hva forventer damen på apoteket at jeg skal gjøre med dette og finnes det noen "or else"? Jeg tror vi får lage en spørreundersøkelse. Inntil videre akter jeg å bruke nesesprayen. Jeg får ikke puste uten!

Til den det måtte angå

tirsdag 25. november 2008

Kan du se til h%#&§te å la være å trenge deg på for å komme inn når jeg skal gå av banen/bussen/trikken? Det har aldri fått av- og påstigningen til å gå fortere, det har aldri sikra deg en sitteplass og det er i det store og det hele ganske uhøflig. Dessuten skaper knuffingen dårlig stemning for begge parter. Det sier seg selv at det blir enklere for deg å komme inn når vi som skal ut er ute av veien for deg. Du får oversikt over sitteplasser eller komfortable ståplasser. Kan du forsøke å være et solidarisk menneske og ta hensyn til disse tingene kan det tilogmed hende du får et smil og bidrar til en bedre morgen og en bedre hverdag for resten av oss. Det var alt for nå. Takk.

Eksamen - på ekte denne gangen

Ja, da var den føste store dagen her. Jeg sitter igjen og blogger fremfor å panikklese noen siste fakta om avskoging, IPAT eller Environmental Kuznets Curve. Is i magen? Neppe - jeg er bare dum. Jegvet utmerket godt at jeg kommer til å hate meg selv for dette når det hele er over om fem timer. 

På en skala fra en til tusen; Hvor urettferdig er det at jeg våknet klokken 05.59 i dag tidlig og ikke fikk sove et sekund etter det fram til klokka ringte klokken syv? Jeg har jo ellers sovehjerte fra en annen verden og kan sovne under alle forhold. Jeg vet ikke om noen andre som har sovet seg gjennom hele albumet "My arms, your hearse" av Opeth på full styrke på bussen. 

Anywho. Kryss fingrene folkens! Nå braker det løs. Sees i desember!

Eksamen schmeksamen

mandag 24. november 2008

Jeg skal være ærlig. Jeg er ikke helt drilla i dette eksamensstyret. To og et halvt år på universitetet og jeg har fremdeles ikke lært meg å lese skikkelig dagene i forveien. Her sitter jeg og leser andres blogger og ble inspirert til å skrive et eget innlegg selv om jeg vet at det eneste jeg gjør er å utsette det jeg egentlig burde gjøre, nemlig å lese til i morgen.

Problemet er det at jeg er et snarveimenneske. Jeg foretrekker den korte veien. Jeg vil ha det gratis. Jeg vil sitte i sofaen, se på Sopranos, spise Smash og drikke Cola - og likevel få en B! Jeg skjønner jo at det vanskelig lar seg gjøre. Jeg vet jo det. Problemet mitt er bare det at jeg i alle mine år på skolen aldri har jobbet særlig hardt. Og de tingene jeg har gjort best har vært gjort på kort tid eller helt på sparket. Siden jeg aldri har jobbet hardt med skolearbeid har jeg heller aldri blitt belønnet for det. Semesteroppgaver og muntlige prøver er greia mi.

Jeg burde gjort noe annet. Jobbet et år, lært meg spansk, blitt allmennlærer, reist på jordomseiling eller safari. Snart er januar her og roer ned nervene mine igjen. Jeg er aldri så glad i samfunnsgeografi som jeg er i januar.

Sannelig min hatt

søndag 23. november 2008

Visst dukket jeg opp i denne blogverdenen jeg også. Så gjenstår det bare å se hvor denne skuta bærer hen. 

Vrient det der med å velge URL. Vil anta at denslags ikke så lett lar seg endre i ettertid. Desverre var både hybelkanin.blogspot.com og halluxvalgus.blogspot.com tatt. To ting som ikke ser ut til å endre seg i livet mitt med det første. Man må jo forsøke å velge et navn som ikke går ut på dato. Jeg tror aldri føttene mine kommer til å være normale. Hybelkaninbestanden ser heller ikke ut til å synke med det første. Så ble det navnet mitt. Kjedelig som det er. Jeg forsøkte meg riktignok ikke på hotbabe, twinklegrrrl eller sugarplum. Selv med en humoristisk undertone kunne det ved enkelte anledninger bli litt pinlig. 

Christine - nå er jeg spent! Blir jeg et nytt og bedre menneske nå? I det minste har jeg et sted å publisere ønskelista mi til jul.