søndag 7. desember 2008
1. Jeg vet hvordan alt skal gjøres innen husets fire vegger! Dette gjør meg til den fødte husmor i en tidsalder der man helst ikke skal være hjemmeværende husmor. Hvilket også betyr at jeg ikke kommer til å bli det. Jeg bare påpeker at jeg hadde vært veldig flink til det. Hadde jeg satt kreftene inn på heltid hadde jeg hatt stålkontroll.
2. Jeg kan blåse flammer. Jeg bare praktiserer det ikke så ofte om dagen. Gudene vet hvor faklene mine befinner seg. Jeg tipper enten i kjelleren hos pappa eller på Agder folkehøgskole.
3. Jeg er veldig flink til å resirkulere, men trekker ned den gode innsatsen min ved at jeg kjøper for mye mat. I stressperioder glemmer jeg at kjøleskapet er fullt av mat som må tilbredes før det blir dårlig - og jeg glemmer å bare legge det i fryseren.
4. Jeg har alltid lyst på iskrem. Alltid.
5. Jeg tåler ikke å bruke noe som helst annet enn Blistex Lip Relief Cream på leppene mine når de er tørre. Alt annet gjør meg ubekvem, irritabel og desperat.
6. Enkelte hevder at jeg er død innvendig etter å ha blitt forsømt i barndommen. Disse påstandene er begrunnet i at jeg aldri så Reisen til julestjernen, Camilla og tyven og en rekke Disneyfilmer som barn.
7. Jeg klarer ikke matche farger. Jeg er ikke fargeblind eller noe, jeg bare klarer ikke se om noe ser riktig eller feil ut. Når jeg kombinerer farger er det kun kombinasjoner jeg har hørt lar seg gjøre.
(8.)Jeg er en iherdig motstander av kjedemail. Slik jeg ser det behøver det ikke betegnes som en kjedemail når jeg tagger videre fordi det ikke er forpliktende (i den grad kjedemail er det!). Herved tagger jeg Mille og Heidi, uten trusler om plutselig død ved analt elektrosjokk, slik at de kan velge å skrive eller la være å skrive en liste med syv ting vi andre ikke vet om dem!
Omtrent alle TV-serier er fengende. Det må de være for å bli sendt på riksdekkende TV i inn- og utland. En million pilotepisoder blir sendt og kommer seg ikke gjennom filteret. Grey’s Anatomy er likevel annerledes. Det som er så merkelig er at serien legger veldig opp til at man skal like hovedkarakteren, Meredith Grey. Jeg merker at det klarer ikke jeg. Jeg vet ikke om det er instruksjonene Ellen Pompeo får om å være febrilsk, søt, selvmedlidende og overlegen eller om hun bare er en dårlig skuespiller. Uansett bommer Meredith når serien åpenbart forsøker å få henne til å treffe hjertet mitt. Derek Sheperd, hennes store kjærlighet som også går under kallenavnet McDreamy, slår meg som en selvgod, egoistisk klyse. Det legger opp til at de er ment for hverandre og vil ende opp sammen for evig og alltid. I couldn’t care less!
Så dårlig de behandler alle rundt seg der de bader i egosentrismen sin fortjener de virkelig hverandre - på en dårlig måte. Det mest spennende med Grey-McDreamydramaet er hvordan de andre i serien, spesielt Addison og George, håndterer det. 
Mine venner vet at jeg er over gjennomsnittlig oppslukt når jeg først ser på TV. Det er derfor, av ren selvinnsikt (ofte feiltolket som arroganse), at jeg ikke har hatt TV de siste tre årene. Dermed kastet jeg bort lite - faktisk 
så jeg nikker og smiler og går derfra mens hodet mitt kverner rundt dette spørsmålet; HVORFOR? Hva kommer til å skje dersom jeg ikke stopper? Faller nesa av? Får jeg vorter? Får jeg blå urin? Etser neseveggen bort slik at jeg ender opp med ett nesebor sånn som Kate Moss? Og hva skal jeg gjøre med at nesa er tett om jeg ikke har nesespray å løse det opp med? Jeg har jo lettere enn de fleste for å få bihulebetennelse. Hva forventer damen på apoteket at jeg skal gjøre med dette og finnes det noen "or else"? Jeg tror vi får lage en spørreundersøkelse. Inntil videre akter jeg å bruke nesesprayen. Jeg får ikke puste uten!
