Det tok meg seks timer å skaffe meg bolig i Newcastle. Jeg kan ha hatt flaks, jeg kan ha blitt lurt, det kan hende boligmarkedet bare er sånn. Jeg visste sånn ca hvilket område jeg ville bo i, og den første huseieren jeg ringte insisterte på å komme og hente meg i bil. En time seinere satt jeg i baksetet med Oliver fra Bristol, en annen forvirret student som også var på husjakt. Det viste seg at vi ikke bare skulle sjekke ut én leilighet, ekteparet i forsetet tok oss med til den ene etter den andre leiligheten mens de konstant snakket i telefonen, ringte telefonsvareren, måtte stoppe innom andre steder for både små og store ærend. De kranglet med sønnene sine på telefonen, de snakket seg imellom på hindi når de skulle si noe utrivelig, enten det var til hverandre eller om bedriften, og de snakket på engelsk når de sa noe hyggelig, nøytralt eller når de fortalte oss om områdene vi kjørte gjennom. Etter fire leiligheter slapp de Oliver av, han hadde allerede måttet kansellere en avtale, deretter dro vi til deres hus for å skrive kontakt, etter at vi hadde vært et ærend i banken naturligvis.
Tempoet på disse menneskene holdt på å drive meg til vannvidd. De var helt vanvittig stressa hele tiden, men insisterte på å gjøre tidkrevende, unødvendige ting underveis. For eksempel insisterte de på å lage te eller kaffe til meg da vi skulle signere kontrakt, selv om det var åpenbart at de hadde altfor dårlig tid. For å toppe det hele kom den eldste, og etter deres beskrivelse udugelige, sønn hjem og begynte å krangle om noe jeg jobbet veldig hardt for ikke å overhøre. Da de fikk nyss i at jeg ikke hadde dyne eller sengetøy lånte de meg det, tok det med i bilen og kjørte det hjem til leiligheten, til tross for et tidsskjema som var strammere enn rumpa til Petter Northug. ”I’ll give you the Playboy sheets. Do you know Playboy?”, strålte ham not meg. ”Ehh...yes...”, var mitt ikke fullt så entusiastiske svar.
Så nå bor jeg i 74 Hazelwood Avenue, et kvarters gange fra universitetet. I går flyttet Stuart inn, en samfunnsgeograf fra Nord-Irland som skal ta PPU dette året. Oliver kommer om litt over en uke, et av rommene står tomt og i det siste flyttes inn i idag. Så her sitter jeg i et passelig lite rom med dobbeltseng og vegg-til-veggteppe, med knallrosa playboysengesett og duftlys for å dekke over den svake, men bastante eimen av ungkar. Rommet lukter påfallende likt rommet til svensken jeg bodde med i sommer, for dere som ikke fikk oppleve dét i sin fulle prakt; arbeidstøy og treningstøy som fikk ligge i evigheter på gulvet uten å bli vasket, pent blandet med tåfis, axe, inntørkede brødskiver og epleskrotter, godt brukte joggesko og den mer generelle lukten av menneske – til det punktet der menneskelukt ikke lenger bare er noe du aner eller må snuse etter, men heller noe som blir en distinkt og egen lukt.
WOW, nå fikk jeg rommet mitt til å virke frastøtende, og det er det jo ikke. Jeg bare sørger for å holde vinduet åpent, så går det fint. Leiligheten forøvrig er flott, stor stue, velutstyrt kjøkken med vaskemaskin og tørketrommel, litt lite og uventilert bad, men med fliser på gulvet, en ekstra do i tredje etasje, trapper som knirker og en bakdør som er nesten umulig å lukke. Leiligheten går over to etasjer, men man går inn døren fra første etasje og rett opp en trapp, fiffig britisk design – og vi har til og med alarm! Hele området ser ut som streetviewbildet fra adressen min på Google Maps under. Arkitekturen er så erkebritisk at jeg forventer å treffe på Postmann Pat her når som helst. Her kan jeg trives!
View Larger Map
Dainah tok med en rød stol i parken for å gjøre lekser. 
