Takk for sist og velkommen igjen!

tirsdag 17. februar 2009

Den observante leser vil ha oppdaget at jeg ikke har skrevet blogginnlegg siden desember. Den eneste grunnen til det er at jeg er lat. Dovenskap til tross får jeg daglig sånn ca fem innfall som kunne ført til blogginnlegg. Mesteparten av disse forsvinner raskt tilbake inn i evigheten. En annen gruppe idéer må ligge og godgjøre seg litt før de kanskje kan se dagens lys. De resterende reflekterer i stor grad de daglige hendelsene i livet mitt, og blir dermed litt teite å skrive om i ettertid. Likevel skal jeg snike inn hendelsene som kunne ført til mer eller mindre gode blogginnlegg i et forsøk på å fylle ut litt av tomrommet fra desember og fram til nå.

Dersom jeg ikke hadde væt travlt opptatt med å drive dank ville jeg sikkert skrevet en del blogginnlegg om julen. De to dødsbrannene i nabolaget mitt hadde nok også vært nevnt. På den lystigere siden ville jeg skrevet om nyttårsfeiringen på Ullerntoppen og den strålende maten som ble servert. Jeg ville skrevet et langt skryteinnlegg om at jeg har begynt å trene og at målet er å svømme 10 000 meter innen 31. mars for å vinne en tur til Sardinia. Selvsagt ville jeg skrevet om ferien vår til Gambia og lagt ut bilder av B og meg på stranda, på restaurant, på markedet og på båttur i mangrovene. 

Jeg ville skrevet om den første dagen på yogatrening da jeg feis høylytt i det dørgende stille lokalet - og jeg døde litt innvendig. Jeg ville fulgt opp med å skrive om hvor lite flaut det skulle vise seg å være å møte opp uka etterpå - ingen fnising, hvisking, peking eller åpenbar latterkrampe med tilhørende lårklasking. Videre ville det vært naturlig å nevne hvor flott det føles å ta solarium i blant, og om det hjemmesnekra drømmespaet jeg benytter for å glemme at Oslo ligger under et tykt teppe snø om dagen. Helt siden noveber har jeg nytt livet som arbeidsledig med unntak av litt vikariering i barnehager - foreløpig nok til å holde regningene i sjakk. Nå spøker det for de neste månedenes pengebeholdning, så jeg må nok krype til korset og søke noe snart. Et innlegg om helgens strålende Bistrupcruise på Kielferga ville fulgt etter, og til slutt et innlegg om hvor fantastisk historien om Benjamin Button virkelig er.

Syv ting man kanskje ikke vet om meg:

søndag 7. desember 2008

1. Jeg vet hvordan alt skal gjøres innen husets fire vegger! Dette gjør meg til den fødte husmor i en tidsalder der man helst ikke skal være hjemmeværende husmor. Hvilket også betyr at jeg ikke kommer til å bli det. Jeg bare påpeker at jeg hadde vært veldig flink til det. Hadde jeg satt kreftene inn på heltid hadde jeg hatt stålkontroll.

2. Jeg kan blåse flammer. Jeg bare praktiserer det ikke så ofte om dagen. Gudene vet hvor faklene mine befinner seg. Jeg tipper enten i kjelleren hos pappa eller på Agder folkehøgskole.

3. Jeg er veldig flink til å resirkulere, men trekker ned den gode innsatsen min ved at jeg kjøper for mye mat. I stressperioder glemmer jeg at kjøleskapet er fullt av mat som må tilbredes før det blir dårlig - og jeg glemmer å bare legge det i fryseren.

4. Jeg har alltid lyst på iskrem. Alltid.

5. Jeg tåler ikke å bruke noe som helst annet enn Blistex Lip Relief Cream på leppene mine når de er tørre. Alt annet gjør meg ubekvem, irritabel og desperat.

6. Enkelte hevder at jeg er død innvendig etter å ha blitt forsømt i barndommen. Disse påstandene er begrunnet i at jeg aldri så Reisen til julestjernen, Camilla og tyven og en rekke Disneyfilmer som barn.

7. Jeg klarer ikke matche farger. Jeg er ikke fargeblind eller noe, jeg bare klarer ikke se om noe ser riktig eller feil ut. Når jeg kombinerer farger er det kun kombinasjoner jeg har hørt lar seg gjøre.


(8.)Jeg er en iherdig motstander av kjedemail. Slik jeg ser det behøver det ikke betegnes som en kjedemail når jeg tagger videre fordi det ikke er forpliktende (i den grad kjedemail er det!). Herved tagger jeg Mille og Heidi, uten trusler om plutselig død ved analt elektrosjokk, slik at de kan velge å skrive eller la være å skrive en liste med syv ting vi andre ikke vet om dem!

Neseskyllehorn anskaffet!

Obs! Dersom du er totalt uintressert i skribentens personlige nesehygiene bør du la være å lese videre.

I dag har nesetilstanden min nådd et vendepunkt, en milepæl om du vil. Etter mye diskusjon, en god del anbefalinger og en dugelig porsjon latterliggjøring av det beryktede neseskyllehornet, har jeg endelig tatt skrittet. Med 38,7 i feber stakk jeg innom apoteket, etter å ha blitt regelrett sendt hjem fra = Oslo, og gikk til anskaffelse av dette vidunderet av en oppfinnelse.

Halvparten av vannet rant ned i halsen min til å begynne med, men jeg ga meg ikke så lett. Bruksanvisningen hjalp meg et godt stykke på veien, men selve koden må man knekke selv. Dette vann-i-halsen-problemet ordner seg ikke bare av at man trekker haken innover og åpner munnen. Man må faktisk "lukke" svelget. Jomfruturen gikk altså ikke helt knirkefritt for seg, men i allefall sytefritt. Jeg unnlot nemlig å fortelle B at jeg skulle gjøre det, slik at han var opptatt med å plaffe ned tyskere i flyspillet sitt. Jeg har nok selvinnsikt til å vite at jeg hadde sutret en god del dersom han hadde stått beleielig til som klagemur.

Neseskyllehornet har fremdeles ikke vist seg verdig som nesesprayerstatning. Å sammenligne de to blir som å sammenligne sårsalve og plaster - to ting som skal på samme sted, men med litt forskjellig funksjon. Vannet fra hornet løsnet opp snørr og slim jeg ikke ikke visste var der engang, men etter to runder - altså etter at 6 dl vann hadde strømmet gjennom nesegangene mine, var det fremdeles tett slik at jeg måtte ty til nesesprayen. Likevel tror jeg at dette er et nytt skritt på veien til en lykkeligere nese. Jeg har redusert nesespraybruken min kraftig, og samtidig bruker jeg en svakere løsning enn før, men denne nye oppdagelsen kan jo føre til at nesesprayen ikke lenger blir nødvendig etterhvert som slimhinnene mine (forhåpentligvis) roer seg ned.

Grey’s anatomy

lørdag 29. november 2008

Omtrent alle TV-serier er fengende. Det må de være for å bli sendt på riksdekkende TV i inn- og utland. En million pilotepisoder blir sendt og kommer seg ikke gjennom filteret. Grey’s Anatomy er likevel annerledes. Det som er så merkelig er at serien legger veldig opp til at man skal like hovedkarakteren, Meredith Grey. Jeg merker at det klarer ikke jeg. Jeg vet ikke om det er instruksjonene Ellen Pompeo får om å være febrilsk, søt, selvmedlidende og overlegen eller om hun bare er en dårlig skuespiller. Uansett bommer Meredith når serien åpenbart forsøker å få henne til å treffe hjertet mitt. Derek Sheperd, hennes store kjærlighet som også går under kallenavnet McDreamy, slår meg som en selvgod, egoistisk klyse. Det legger opp til at de er ment for hverandre og vil ende opp sammen for evig og alltid. I couldn’t care less! Så dårlig de behandler alle rundt seg der de bader i egosentrismen sin fortjener de virkelig hverandre - på en dårlig måte. Det mest spennende med Grey-McDreamydramaet er hvordan de andre i serien, spesielt Addison og George, håndterer det. 

De andre karakterene i serien, derimot, er flotte! Spesielt George, Burke og Bailey. Det beste med serien er hva som skjer med dem. 

Jeg følger spent med mot de siste episodene av andre sesong. Jeg har fått noen hint om at dette dårlige inntrykket av hoverkarakteren(e) vil endre seg etterhvert. Jeg har jo bare sett litt under halvparten av episodene som er laget hittil, så det gjenstår å se.

TV og eksamen.

Mine venner vet at jeg er over gjennomsnittlig oppslukt når jeg først ser på TV. Det er derfor, av ren selvinnsikt (ofte feiltolket som arroganse), at jeg ikke har hatt TV de siste tre årene. Dermed kastet jeg bort lite - faktisk ikkeno tid på gamle episoder av Home and Away etc. Etter at jeg flyttet sammen med Bernhard ville jeg ikke akkurat forlange at han skulle kvitte seg med sin TV. Problemet er bare det, at det er mye mer komfortabelt å være apatisk på sofaen når du har en diger TV der, enn når du må se på film på en Mac med ganske dårlig lydkvalitet og som bråker når den leser CD/DVDer.

Før gjorde jeg apatien min til noe produktivt. Klesvask eller vinduspussing ellere noe annet døllt og nyttig for å utsette det uungåelige faktum - eksamen. Jeg føler at fortrengingen av eksamenslesing til fordel for noe nyttig

rettferdiggjør min egen apati. Grey’s Anatomy tar fra meg den illusjonen om rettferdiggjørelse. Nå må jeg både kjempe mot min egen angst for å begynne å pugge pensum og avhengigheten til en TV-serie som er kjempespennende, men som strengt tatt ikke burde gjøre noe fra eller til i livet mitt. Alt var så mye enklere i gamledager!

Så var den denne nesa da...

onsdag 26. november 2008

Er det ikke det ene så er det faenmeg det andre. Nå skal jeg benytte bloggen min til å syte over enda en liten sak. Jeg har hatt ganske tett nese de siste tre ukene. Det har liksom ikke gitt seg enda. Idag var jeg på apoteket igjen for å kjøpe en ny nesespray som er litt mildere enn den forrige. Så sa damen på apoteket at jeg måtte huske at det gjaldt denne også at jeg ikke måtte bruke den mer enn ni dager i strekk. Jeg later alltid som om jeg gjør som de sier så jeg nikker og smiler og går derfra mens hodet mitt kverner rundt dette spørsmålet; HVORFOR? Hva kommer til å skje dersom jeg ikke stopper? Faller nesa av? Får jeg vorter? Får jeg blå urin? Etser neseveggen bort slik at jeg ender opp med ett nesebor sånn som Kate Moss? Og hva skal jeg gjøre med at nesa er tett om jeg ikke har nesespray å løse det opp med? Jeg har jo lettere enn de fleste for å få bihulebetennelse. Hva forventer damen på apoteket at jeg skal gjøre med dette og finnes det noen "or else"? Jeg tror vi får lage en spørreundersøkelse. Inntil videre akter jeg å bruke nesesprayen. Jeg får ikke puste uten!

Til den det måtte angå

tirsdag 25. november 2008

Kan du se til h%#&§te å la være å trenge deg på for å komme inn når jeg skal gå av banen/bussen/trikken? Det har aldri fått av- og påstigningen til å gå fortere, det har aldri sikra deg en sitteplass og det er i det store og det hele ganske uhøflig. Dessuten skaper knuffingen dårlig stemning for begge parter. Det sier seg selv at det blir enklere for deg å komme inn når vi som skal ut er ute av veien for deg. Du får oversikt over sitteplasser eller komfortable ståplasser. Kan du forsøke å være et solidarisk menneske og ta hensyn til disse tingene kan det tilogmed hende du får et smil og bidrar til en bedre morgen og en bedre hverdag for resten av oss. Det var alt for nå. Takk.