Kjære alle journalister!

fredag 10. september 2010

Jeg behøver virkelig ikke å vite om en eller annen flat-earth-society-neandertalerprest brenner Koranen i USA. En ekte seier for verden hadde vært om det virkelig ikke var av interesse for mediene å rapportere om denne saken. Hatefulle minoriteter kommer alltid til å finnes, men å sette av plass i offentligheten til at de kan tale sin sak er med på å legitimere deres syn ovenfor enklete andre potensielle muslimhatere. Enda værre er det at det forventes av vestlige muslimer at de skal se sin egen religion og kultur atter en gang tråkkes og spyttes på, for deretter å bli smurt ut i skam på alle verdens forsider. Bokbrenning har historisk sett blitt begått av diktaturer med formål om sensur, og i vestlig kontekst har det vekket svært dårlige assossiasjoner i etterkant av Nazi-Tysklands aksjoner i 1933. Før var det jødene som var det var legitimt å klandre for verdens ulykke. Nå, som vi alle tenker på konsentrasjonsleirene med skam og avsky, står vi samtidig og ser på mens muslimene utsettes for liknende overgrep. Svartmalingen av islam som religion og av muslimer selv har en klar parallell i historien. Den gradvise dehumaniseringen av muslimer er ment til å gjøre oss andre følelsesløse ovenfor overgrepene de utsettes for, enten det er urettferdig omtale i mediene eller grove brudd på menneskerettighetene i Guantanamo Bay. Internett , mobiltelefonen, Lady Gaga, engangsbleier, Desperate Housewives, Ipoden og plasmaskjermen har ikke ført verden frem et skritt i menneske(lig)hetens navn. Om vi leser Øverland idag ser det ut som om han skriver om nåtiden!




Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

Dagens rute!

fredag 3. september 2010

University Website

Alle som har irritert seg over UIO sine nettsider må sette pris på denne. Flere gøye nerdeting finner du på XKCD sine nettsider!

Den rotløse kulturen

fredag 27. august 2010

Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen, begge representanter for Oslo FrP, publiserte nylig en kronikk i Aftenposten der de anklager AP for å dolke norsk kultur i ryggen ved å erstatte den med flerkultur, definert som rotløshet satt i system, angivelig en sosialdemokratisk drøm fra Disneyland.

Man forstår det på kronikkforfatterene at flerkultur er noe annet enn norsk kultur, en slags tvangstrøye som skal bytte ut det som er norskt. Fler betyr to eller mer, og begrepet flerkultur foreslår derfor at mange kulturer lever side om side, uten å eliminere hverandre. Å opprettholde en kultur med respekt for andre kulturer innebærer i seg selv et samarbeid en felles verdi. På den måten utgjør alle kulturene også en felles kultur som vi ønsker i Norge, flerkultur. At dette skulle utgjøre noen trussel mot norsk kultur stiller jeg meg uforstående til. Når vi ser på felles verdier er det usannsylig at man noengang blir enige om alt. Jeg vil jo av FrP kvalifisere som norsk (selv om jeg har en tipp tipp svenske i slektstreet mitt et sted) men vil neppe assosieres kulturelt med dem. Den samme avgrunnen som finnes mellom mitt og f.eks Siv Jensens verdisyn, kan også finnes mellom en nordmann og en innvandrer, men da er det plutselig noe FrP kan bruke politisk som en trussel mot norsk kulturs fremtid. Rasende konflikt og samfunnsdebbatt er ikke noe nytt i Norge, et velkjent eksempel er Wergeland og Welhaven som hatet hverandre som pesten, men ingen av dem fikk lov til å forsøke å fjerne den andre fra den norske kulturen fordet.

Å omtale norsk invandringspolitikk som et flerkulturelt eksperiment fra Arbeiderpartiet er latterlig. Det finnes ingen gal vitenskapsmann i en kjeller på Youngstorvet som bruker hele Norge som laboratorium. Verden er inne i en epoke av globalisering. Alle vestlige land opplever innvandring fra Sør, enten den er lovlig eller ulovlig, om det er arbeidsinnvandring, familiegjenforening eller flyktninger som søker trygghet fra kuler og krutt, voldtekt, forfølgelse, drap og tortur. Om innvandringspolitikken ikke er bærekraftig er det et utfall av mangel på integrerende tilbud på et bredt politisk plan. Både språkopplæring og kulturinnføring er viktig, men integrering foregår på alle arenaer i samfunnet. Derfor må vi bruke midler på å satse på tiltak på arbeidsplasser, på bolimarkedet, i skoleverket osv. Segregering er utfallet av at integreringen har fungert for dårlig på en eller flere av disse arenaene.

Norge kommer ikke til å kunne håndtere sin egen demografiske utvikling uten innvandring; Vi har for mange kommende pensjonister, og for få som utdanner seg til å jobbe med dem, til at vi kan la være å ta inn innvandrere. Det er nettopp det som gjør satsingen på å håndtere nærværet av flere kulturer viktig. I FrPske ører høres det ut som om dette skal fortrenge vår egen norske kultur, når det i realiteten handler om å legge tilrette for nærværet av annen kultur også.

Tybring-Gjedde og Andersen tar feil, den negative kulturutviklingen i Norge er ikke på grunn av innvandring eller Arbeiderpartiet. Den er forårsaket blant annet av FrP som svartmaler islam, muslimer og innvandrere generelt, og en ansvarsfraskrivende presse som gladelig bruker negative representasjoner av innvandrere for å selge noen tusen aviser ekstra. Splitt og hersk er FrPs tydelige taktikk, og de burde skamme seg de som hjelper dem med å forringe samfunnet på den måten.

Den faktiske rotløsheten i vårt samfunn er forårsaket av overindividualisering. Jeg ditt og jeg datt, meg, meg, MEG! En total mangel på samfunnsånd og fellesskapsverdier er med på å forringe samfunnet vi er en del av. Jeg er sikker på at fremmedgjøringen og rotløsheten hos mange øker i takt med at alt plutselig handler om billig bensin, tobakk og alkohol. Når individet er størst og verden spinner rundt den enklelte så forsvinner også troen på noe som er større enn seg selv. Min persolige rett til å legge varmekabler i oppkjørselen, fordi jeg heller vil sitte inne i varmen og se Paradise Hotel enn å måke slik man måtte i gamledager, overskygger Gud eller Felleskapet. Det er ikke plass til noen av delene i det konsumerende individets borg av umiddelbar tilfredsstillelse.

Jeg ser ikke så mye Disney i venstresidens invitasjon til innvandrergrupper om å delta i den norske dugnaden for å skape et samfunn som inkluderer alle. Amerikansk konsumideologi og individualisme er heller en pakke som følger med plastikkliberalismen til Siv&co. Ingen kommer til å slutte å spille haringfele eller danse i leikaringen på grunn av økt integrering, kanskje heller om, gud forby, FrP kommer til makta og slakter kulturbudsjettene landet over.

Byssan lull...

fredag 20. august 2010

Uffda, stakkars dere, alle potensielle FrPvelgere, har de stygge, slemme sosialistene skremt dere med løgnene sine om menneskeskapte klimaendringer? Har de gjentatt seg til det kjedsommelige, fantasiløse som de er? Har du kanskje begynt å ta løgnene deres for sannhet du også? Har alle forskerne med de innviklede og truende teoriene sine begynt å dyrke en liten frykt for at du må gi slipp på Hummern din og ta bussen istedet?

Da kan du ta det helt med ro! Mette Hanekamhaug gir deg nemlig sannheten her. Hun har nemlig avslørt ved inspirasjon av lynet at det hele er en skrøne sosialistene har kokt ihop fordi de egentlig er redde for tordenvær - akkurat som alle vi andre kan være også. Det er nemlig ikke noe uvanlig å være redd når man våkner av lyn og torden, det kan vi alle oppleve, men vi må bevare fatningen og ikke finne på sånt tull som at vi helt unødvendig må jekke ned levestandarden vår for å sikre planetens framtid.

Kjære Pus

fredag 6. august 2010

Bernhard sier at du er i kattehimmelen nå, og at der er det massevis av allergikere tilgjengelige til enhver tid slik at du kan plage dem når det passer deg. Utenom allergikere (som det helt sikkert er der også) tror jeg det er masse småfugl som du kan jakte på, den god del mus og mange vennlige fang du kan legge deg i når du vil ha kos. Dessuten er det bestandig sommer der og dørene står alltid åpne sånn at du kan være ute eller inne når du selv vil.

Du har vært hjemme i huset mitt i seksten år. Det er to tredjedeler av livet mitt, det. Det kommer alltid til å mangle noe der fra nå av. Skålen på kjøkkengulvet kommer ikke til å stå der neste gang jeg kommer hjem. Blikket mitt kommer automatisk til å søke deg i en av stolene eller på hattehylla i garderoben.

Så mye du rakk å utvikle personligheten din i løpet av livet. Da du var liten ville du bare leke eller jakte og en sjelden gang kose – men bare med de voksne. Ved nærmere ettertanke er det ikke så rart at du ikke hadde noe særlig tillit til barn. Jeg ville jo helst bare dulle med deg og det var selvsagt ikke av interesse. Per var for liten til å være varsom med deg og ikke minst finnes det en horde av historier om hvordan Håkon jaktet på deg med formålet om å lage kattesuppe. Jeg husker en periode jeg ikke orket å ha på meg noe annet enn olabukser på grunn av dine dagelige angrep på forbipasserende legger på vei bort til frokostbordet. Et sort glimt i øyekroken, to sett klør låst fast til buksebenet og to bakbein som krakilsk sparket løs på ”byttet” sitt. Jeg tror i grunn det var jaktinstinktet ditt som ga deg et langt liv. En sommerdag telte jeg at du spiste fire spurver. Du har neppe veid mer enn to-tre kilo noen gang, men appetitten din var upåklagelig, dog var du kresen. Mus hadde du ikke sansen for annet enn til jakt, så de ble gitt i gave til oss andre i familien. Nam nam!

Tenk så mange netter du ble kastet ut av mamma og pappa og så mange netter jeg slapp deg inn vinduet mitt (gjerne når det regnet) så du kunne sove på dyna mi – alltid i fotenden. Og alltid skulle du ut av rommet mitt i femtiden om morgenen. Du kunne kunsten å vekke meg bedre en noen annen.

Tiden roet ned lekingen til alle dorullers lettelse, men jaktingen på fugl bestod lenge etter det. Jeg tviler på at det er skjærer i kattehimmelen, forresten. Skærene var alltid fæle med deg, men de andre fuglene tok du rotta på. Naboen måtte feste en ring av hønsenetting på trestammen i hagen sin fordi du til stadighet forsynte deg av de små pip-pipene i fuglekassa. For ikke å snakke om det ukjente antallet akvariefisk du slukte levende. Og jeg som ikke kunne fatte hvor de ble av alle sammen – inntil jeg ferska deg i å drikke vann fra akvariet. Bevegelsen i overflaten fikk de dumme fiskene til å tro at det var mating på gang og tåpelige som de var svømte de rett inn i munnen din. Snakk om luksus!

På dine eldre dager ble du en engstelig og kjeftete gammel frøken. Hadde du vært menneske ville du hatt paraply (enten det regnet eller ikke) og en hatt med fjær i. Vi fikk alle høre din hjertens mening om hvor dårlig gjort det var å la deg være så mye alene. Vi hadde alle dårlig samvittighet for det fra før, men du gjorde det litt ekstra hjerteskjærende.

Jeg fant ingen bilder av deg på dataen min, så det mest dekkende jeg kunne finne på nettet var tegninger av Gubben og Katten. Pappa har alltid likt de bøkene, kanskje nettopp med tanke på dine påfunn og forholdet dere i mellom. Noen ganger var det jo bare dere to der hjemme. Og jeg tviler ikke på at dere koste dere iblant med litt god mat og kanskje også den gamle sveivegrammofonen pappa har stående.

Det er så trist at du er vekk, men jeg er veldig glad for at du var her så lenge som du var. Siste gang jeg holdt deg gravde jeg ansiktet mitt ned i pelsen din, sånn som jeg pleier, også sa jeg til Bernhard at ingen annen katt i hele verden har akkurat den lukten. Her jeg sitter nå vet jeg akkurat hvordan den lukten var og jeg håper aldri at jeg glemmer den. Jeg håper at jeg blir gammel og møter på en annen katt og at jeg kan fortelle den om deg. Når jeg dør vil jeg til kattehimmelen - i allefall vil jeg en tur innom og se deg igjen. Du får kose deg med å plage allergikerne imens!

Masa Critica

onsdag 7. april 2010

Den første søndagen i måneden arrangeres Masa Critica i Buenos Aires. Det er omtrent samme konsept som Sykkel i sentrum i Oslo. Byens ivrige syklister samles for å okkupere litt gateplass, dra på tur og slå et slag for sykkelens plass i trafikken. Ved hjelp av et sykkelhjul med lapper med stedsnavn i eikene ble det bestemt at vi skulle sykle mot Liniers denne søndagen. Vi satte avsted ved godt mot i et overraskende bedagelig tempo og med et og annet jubelrop eller slagord, gjerne som en direkte følge av tutende bilister, f.eks "Bici sí, auto no!". Vi syklet i en times tid før vi stanset i en park for å ta pause. Ettersom dette var den første skikkelige høstdagen i Buenos Aires begynte jeg, to gensere og skinnjakke til tross, å hutre mot vinden. I tillegg var jeg godt utenfor kartet mitt sin grense. De som kjenner meg godt vet at jeg får litt spader av å ikke helt vite hvor jeg er! Jeg tok turen tilbake mot sentrum sammen med en del andre fra kurset mitt, og rakk inn i kjent farvann innen det ble mørkt. Deretter bar det rett på tangotrening der jeg ble møtt med gode venner, bra stemning, rødvin og kinamat. Supersøndag!

Fotball i Villa 31

søndag 4. april 2010

Her er en video av fotballutflukten vi hadde til Villa 31 som er et slumområde midt i hjertet av Buenos Aires. De som ville (meg inkludert) fikk spille fotball sammen med et jentelag derfra. Heldigvis blandet de lagene - hvis ikke hadde de antakelig grusa oss! Vi hadde en strålende dag der, og jeg hadde pådratt meg en jevn og fin brunfarge mot slutten av dagen som bestod av støv klistret til solkremen på huden min. Jeg er som kjent ikke verdens mest fotballinteresserte, men å spille er alltid gøy, talentløsheten til tross!